Digital forurensing: Skyldig!

Close up of people using mobile smart phones - Detail of friends sharing photos on social media network with smartphone - Technology concept and cellphone culture with selective focus on right hand

Vi lever i en underlig digital verden. Forsker, studerer, diskuterer og analyserer hvordan data og algoritmer kan bli balanserte, frigjøres fra bias og forurensing fra holdninger og utelatelser. Samtidig sprer vi misinformasjon og digitalt søppel mens vi smiler og føler deltagelse. Hvordan havnet vi her?

Digital forurensing er ikke 'bad data', men misforståelser og misbruk. Og vi er alle forurensere – spredere av digital gift og søppel, ofte uten å være klar over det. Hvordan kan vi bli bedre? Ønsker vi å bli bedre?

I første omgang er tanken fjern. Det gjelder ikke oss. Vi legger vekt på sannhet, korrekthet, seriøsitet – alltid. Eller gjør vi egentlig det? Hvem av oss har ikke falt for fristelsen til å retweete, dele, like og gjenbruke noe 'som bare dukket opp'. Som vi likte, som 'virket' riktig. Spontant, morsomt, tankevekkende, kanskje hjertevarmt eller inkluderende – i alle fall tilsynelatende. Et bilde, en story, et sitat, en lenke. Uten å tenke, slik alle de andre gjør. Da er det vel OK?

'Det er det absolutt ikke' skrev forfatter, journalist og professor Whitney Phillips i Wired Magazine i fjor høst: "You may not even know you're spreading lies." En tankevekkende og provoserende tittel i seg selv, og det blir verre. Krevende materie, som blir mer krevende jo dypere vi går. En virkelighet som vi ante eller visste fantes, men som smaker for vondt til at vi lett tar i den. Men analogiene med fysisk forurensing hjelper - og minner gang på gang om at det først og fremst handler om holdninger. Og om bevissthet, om å ville være en positiv pådriver i stedet for én som er med på lasset – følger strømmen.

Phillips' artikkel introduserer hennes ferske bok om temaet, som utkom i mars i år og trykker på mange knapper som bør gjøre vondt for de fleste av oss. Den viktigste i denne sammenhengen er forskjellene - og likhetene - mellom misinformasjon og desinformasjon. Den første velment, kanskje tankeløs, den andre overlagt - med et ønske om å skape kaos eller skadeverk. Resultatet er ofte det samme for begge, hvilket understreker et vesentlig poeng fra Phillips: Vi vet aldri hvordan det vi sier (skriver) på digitale kanaler blir oppfattet. En innlysende spøk eller ironi blir (kanskje) forstått av de som kjenner oss, men hva med alle de andre? Og med vår digitale lesehastighet (ofte kalt 'skumming') på sosiale medier, der vi faretruende ofte leser en linje eller to og tror vi har fått med oss poenget, kan selv de som kjenner oss misforstå budskapet - helt eller delvis.

Phillips starter en krevende tankereise som til slutt blir overveldende i kompleksitet og omfang. Er det mulig å gjøre noe med dette, spør vi oss naturlig. Og igjen kommer analogien med fysisk forurensing til unnsetning: Alle kan gjøre noe – hele tiden, og nøkkelen er som vi nevnte ovenfor: Holdninger og bevissthet. På samme måte som vi velger bort klær som avgir mikrofiber i vask, vaskemidler med kjemikalier, plastposer og et vell av andre småting i hverdagen, kan vi 'bruke hodet' når vi kommuniserer digitalt. Også den digitale verden er et slags økosystem. Velment - og nødvendig - kunstgjødsel for hagen blir tatt av regnet og forurenser avløpsvannet. Et velment sitat eller en kommentar flyter avgårde, blir aldri borte og skaper utilsiktede og negative effekter.

Igjen overveldende – men Phillips kommer også med gode råd, for eksempel:

Tankevekkende og inspirerende. Hva boka heter? You Are Here: A Field Guide for Navigating Polluted Information (MIT Press). Medforfattet av Ryan Milner, detaljert intro til boken finnes her. Ikke den sommerlektyre vi hadde planlagt, men inspirerende - og nyttig – når vi samtidig har tid til å la tankene fly, tenke konsekvenser…