Permanent skade eller permanent endring?

En hel verden venter på å få normalen tilbake. Den kommer ikke. I stedet for å vente på den gamle, bør vi forberede den nye. Nå.

Det heter seg at 'need is the mother of invention'. Udiskutabelt. Like udiskutabelt er det at 'langvarig nød skaper transformasjon'. Det som kommer ut i den andre enden er veldig annerledes enn det som gikk inn. Uansett om årsaken er krig, jordskjelv, vulkanutbrudd, tsunami eller epidemier.

Idet vi skriver 22. mars er det fortsatt mange som tror - eller i alle fall håper - at unntakstilstanden snart skal være over. Vi tror ikke det, men i stedet for å ta diskusjonen, la oss anta at den varer til over sommeren. August, kanskje lenger. Å tenke fremover og se på mulige scenarier er ansvarlig ledelse: Hvilken verden kommer vi da tilbake til? Med hvilke utfordringer og hvordan kan vi møte dem?

Vi kan spekulere, men en rekke forhold er innlysende. For eksempel at teknologi har fått enda større plass i hverdagen. Etter måneder med hjemmekontor, videokonferanser og netthandel - selv for de mest alminnelige varer, kommer vi aldri til å gå tilbake til historien. Virksomheter og forvaltning har tatt i bruk nye verktøy og metoder for å overleve med lav bemanning og/eller høyt trykk. For mange - spesielt i forvaltningen - en tvangsdigitalisering som har vært mulig, men effektivt blokkert i årevis. Tvangssituasjonen har overkjørt blokkeringene og gjort arbeidsprosessene mer effektive, mer fleksible på rekordtid. Klart de ikke går tilbake.

Mange av konsekvensene er like innlysende. Biltrafikken blir lavere - lenge, og utbygging av digitale motorveier er viktigere enn fysiske veier. Behovet for kontorlokaler og en rekke andre klassiske ressurser er kraftig redusert. Telemedisin etableres som normalen i stedet for unntaket, løftes til et nytt nivå av ferske apper og reduserer trykket på helsevesenet. Som omsider også må akseptere at fysiske brev hører hjemme i forrige århundre, og dessuten er ekstremt usikre.

De fleste av oss kan gjøre disse resonnementene og få de samme svarene - hvis vi klarer frikoblingen fra ønsketenking. Da kommer ordtaket vi innledet med, til sin rett: Need is the mother of invention. 'Need' kan like godt være behov som nød, og situasjonen inviterer til kreativitet fra alle. På egne og fellesskapets vegne.

Teknologisektoren er både spesielt utsatt og spesielt heldig i denne settingen. Utsatt fordi robustheten har vært underprioritert i årevis. En relativt enkel fiks når viljen og prioriteringen er der. Det er unektelig tankevekkende at verdens mest pålitelige teknologitjeneste i dag er videostrømming - fra Netflix. 

Videre - teknologisektoren er heldig fordi behovene er umettelige. En flora av nye profesjoner – fra data science via cybersoldater til designere av brukergrensesnitt og opplevelser. Hvorfor ikke starte forberedelsene av fremtiden nå? Kompetanse, basisressurser, verktøy og mer. Det haster. Og selv om ingen vet hvor lenge krisen varer, vet alle at effektive og kreative teknologileveranser er en essensiell del av løsningen - og av den nye normalen.

Før eller siden går krisen over. Og jo mer vi tenker på det, desto mindre ønsker vi den gamle verden tilbake. Ingen av oss kan stoppe endringen, men vi kan være med på å styre den. Ved å ta virkeligheten og utfordringen på alvor. Den er vår, ikke de andres.