Kompetanse – eie eller leie?

'Alle' roper på mer, bedre, spissere kompetanse – ikke bare innen teknologi-disipliner, men spesielt der. Vi spesifiserer og planlegger, annonserer og søker, men overser ofte det mest fundamentale: Finnes kompetansen vi er ute etter? Har vi riktig fokus?

På en rekke viktige områder – spesielt i teknologi-relaterte disipliner – er svaret ganske enkelt nei. Den (lille) kompetansen som finnes, støvsuges av ressurssterke, faglig attraktive kompetansemiljøer som få kan konkurrere med. Da er jakten på kompetanse bortkastet tid. Vi trenger en ny innfallsvinkel, en omfokusering fra antatt behov til realistisk mulighet, hvilket ofte betyr mot partnere og tjenester. Den prinsipielle diskusjonen om eie kontra leie, ‘selvgjort’ kontra ‘bortegjort’ er uinteressant når selvgjort ikke er mulig.

Surt, men ‘surheten’ er kortvarig. Omfokuseringen – ‘realitetskorrigeringen’ – konfronterer oss med følgende uunngåelige spørsmål: Trenger vi egentlig egen ekspertise på område X? Til hva og hvor lenge? En fot i bakken, som det heter, og et kritisk blikk på aktivitetene: Gjør vi det samme som for ett og tre år siden? Trår vi vannet i stedet for å svømme – bevege oss fremover?

En viktig og ofte oversett faktor i kompetansebildet er endringshastigheten: Ingen vet hvordan verden - og egne behov - ser ut om 1-2-3 år. Det vi imidlertid vet med sikkerhet – om vi begrenser oss til IT og teknologi – er at nivået heves kontinuerlig: Lavere nivåer overtas av automatisering eller industrialisering – fra infrastruktur og drift til utvikling. Da blir bygging av egen kompetanse med 2-3 års perspektiv et sjansespill med dårlige odds (se for eksempel Software med sidevogn). Det vi trenger er oversikt (utvikling og muligheter), innsikt i egne behov, handlekraft til å velge riktige partnere og trygghet til å inngå avtaler med svake/løse bindinger.

En annen faktor er utvikling av kompetansen vi allerede har. Ofte lovpriset i festtaler og årsrapporter, men sjelden prioritert i praksis. I vår hyppige omgang med IT- og teknologimiljøer hører det til sjeldenhetene at vi treffer oppdaterte og ‘praktiserte’ regimer for intern kompetanseutvikling – som i parentes bemerket kan nedfelles i to korte avsnitt (se også Strategisk kompetansekrise?).

Det har gått bra lenge – fordi verden har vært relativt stabil. Nå er situasjonen en ganske annen – understreket av World Economic Forum som i 2018 observerte at halvparten av verdens arbeidsstokk må omskoleres innen 2022. Med COVID-19 er dette tidsperspektivet enda kortere.

Vi trenger spesialister og generalister (se Gi oss flere generalister). Men mest av alt trenger vi en 'synstest' som kan klarere behovsbildet: Ser vi historien eller fremtiden?

[Artikkelen fungerer som innleding til kompetanse-kapitlet i myPENDIUM #12, IT 2.0: Strategiske føringer for 2020 (del II).]