Everything is broken. You too?

Det er umulig å gå glipp av. Støyen rundt situasjonen i USA er enorm - og annenhver overskrift handler om at noe er 'broken'. Hva om det stemmer - og også gjelder for oss – på hjemmebane?

Helsesystem, valgsystem, posten, partiene, infrastruktur, kontroll-systemer, byråkrati, administrasjon og uendelig mye mer - media og politikere kappes om å hevde at alt er 'broken'. Det hele blir så karikert at det er lett å overse at mye av støyen har en legitim årsak. Dessuten - for oss som er ikke-engelsk-språklige til daglig er det lett å glemme at 'broken' kun unntaksvis betyr 'ødelagt', langt oftere 'i ustand'. Et litt nøytralisert bilde blir derfor 'et samfunn i ustand'.

Vi nikker - det er vitterligen mye som er i ustand hos dem. Men hva med oss? Da blir det straks verre – her er vel det meste ganske bra? Men nei, vi tror ikke det. Tvert imot: 'Ustand' passer på mange systemer og prosesser rundt oss på alle kanter, spesielt profesjonelt: Ansettelses-rutiner, kravstilling (se Høy utdannelse, feil kompetanse), alle sider av prosjekter - fra RFPer til ledelse og oppfølging, teknisk drift på alle nivåer, internopplæring/kompetanseutvikling, innkjøpsrutiner, produksjonsplanlegging, logistikk, utvikling og så videre. Ikke nødvendigvis ute av funksjon, men ute av synk – med virkelighet, med behov, med muligheter og utfordringer.

Amerikanerne er kanskje hardere rammet enn de fleste land, men alle er litt eller mye 'broken', og pandemien heller salt i såret så det merkes skikkelig. Og serverer en ypperlig anledning til å både erkjenne og å gripe fatt – uten tap av ansikt. For ett av elementene som er skikkelig 'broken' på våre kanter, er 'bomkulturen' – rettere sagt mangelen på bomkultur (se Har du en bomkultur?).

Derfor - bruk muligheten. Anta at det meste er 'broken', ta en kritisk gjennomgang for å se hva som kan bli bedre, kastes, stoppes, endres, utvikles. Se på 'ta et tap' som 'slå et slag for fremtiden'. Det gjør (ofte) vondt, men bedre med kirurgi nå enn amputasjon om et år.

Vårt hovedpoeng er innstillingen: 'If it ain't broken, don't fix it' er den eksakte motsats av hva vi trenger. Anta at alt kan justeres, byttes eller kastes – fra systemer til kompetanse, fra kultur til maskineri. Først da blir øynene kritiske nok. Stoppe prosjekter som har kostet millioner? Selvsagt – hvis de ikke er på vei mot riktig mål med riktig hastighet. Og riktig mål i dag er aldri det samme som da prosjektet startet. Og så videre. Med eller uten pandemi er vår viktigste kvalifikasjon for fremtiden tilpasningsdyktighet. Da er frikobling fra historien ikke en mulighet, men en nødvendighet.

Mulig vi trenger en ny variant av CDO, en Chief Disruption Officer. Med vide fullmakter. Som antar at 'everything is broken' og gjør noe med det. Som vet at ingen har fasitsvarene, ingen har vært her før, alle prøver seg frem og veien blir til mens vi går. Det haster.