No keyboard, no problem

En diskusjonsgruppe vi deltar i, er ekstremt opptatt av tastaturer. Diskuterer den ene Mac’en kontra den andre, Acer, Lenovo og flere – sjelden i positive termer. Slik blir det når målestokken er ‘dype’ taster og tydelige tasteklikk – skrivemaskin-style. Snakk om å være i utakt.

Det denne gjengen – med gjennomsnittsalder langt over 50 – har gått glipp av, er at keyboards er en døende rase. Mens ‘gamlingene’ drømmer seg tilbake til Selectric og ‘tactile feedback’ a la den første IBM PC, beveger verden seg raskt mot ‘no keyboard at all’. Keyboard på skjerm.

Det startet med iPhone, som mange miljøer avviste fordi den manglet fysisk tastatur. Og som lykkes blant annet nettopp av den grunn. ‘Fleksibelt’ var en stor nok fordel til at vi byttet målestokk. Brettene satte dødsstøtet for tradisjonelle tastaturer. Et mindretall av oss – undertegnede inkludert – bruker fortsatt (tidvis) tastatur med brettet, men irritasjonen stiger. Over at tastatur og bokstaver ikke stemmer når vi veksler nasjonalitet. Det gjør vi hele tiden. Og over vekten. Tastaturet veier omtrent like mye som brettet.

De fleste ‘store’ brettbrukerne vi kjenner, velger ‘on screen’ tastatur, og skjønner ikke spørsmålet når vi spør om det er OK. Målestokken er permanent forandret, og laptops kommer etter i full fart. Først med Apples ‘magic toolbar’ i 2016, som store deler av markedet hånte, men som leverte smittsom fleksibilitet. I 2018 kommer laptopene uten tastatur, med to skjermer – den ene for tastatur og andre fingeropererte funksjoner. Begge med høy oppløsning.

Ekstrem fleksibilitet – uimotståelig for store deler av markedet så snart de blir tilgjengelige i andre halvdel av året. Vi aner hva gamlekara ovenfor vil mene. Det spiller ingen rolle, markedets målestokk er allerede endret. Og gammeldagse keyboards blir aldri borte. Som så mangt annet, forsvinner de inn i et hjørne og blir der – så lenge noen vil betale (for eksempel FreeWrite – se Tenk deg en skrivemaskin).