Kommunal digital misforståelse

Kommuner slår seg sammen, blir premiert fra Staten, og bruker halvparten av premien til IT – ifølge media. ‘Nå har vi muligheten til å digitalisere!’ Men hvorfor velger landets kommuner å finne opp kruttet på nytt – hver for seg?

[Oppdatert oktober 2017]
Offentlig sektor digitaliserer over en lav sko. Noen treffer - Innkrevingssentralen i Mo i Rana er blitt et eksempel til etterfølgelse uansett sektor. Men mange bommer, og like mange har misforstått grunnprinsippet: At det handler om dataflyt og sammenkobling av tjenester. Og at digital transformasjon betyr at alle som skal løse (omtrent) samme oppgave, kan bruke og dele felles komponenter og ressurser, og deretter lage så mye skreddersøm de ønsker på toppen. Raskt, rimelig, ukomplisert og fleksibelt.

I stedet kaster ivrige IT-entusiaster og oppsnakkede politikere seg over ambisiøse oppryddings- og utviklingsprosjekter og vil bygge lokal kompetanse – med hevede faner og store bokstaver: ‘Vi bygger for fremtiden. Vi bygger fremtiden.’ Det de gjør er å kaste bort tid, penger og andre ressurser.

Alle vet at norske kommuner har mye felles. Saksbehandling, lover, strukturer, skole, rapporteringer, helse, epost, arkivering og mye mer. Klart de kan dele ressurser. Se bare hva regionene som har bygget felles IT-infrastruktur og løsninger, har fått til de siste 10-15 årene. Med KS som knutepunkt og 'fasilitator', har segmentet løftet seg kraftig på en håndfull år.

Når slagordene overtar og entusiasme fortrenger fornuft, er det imidlertid selvgjort som gjelder. Små og mellomstore suksesshistorier fra kommunale samarbeidsprosjekter og KS er som blåst bort – for 'her skal det digitaliseres'. Hvordan kan noen finne det meningsfylt å bruke store ressurser på lokal utvikling av digitale løsninger som nødvendigvis må være omtrent like i Sandefjord, Narvik, Moss og Alta?

Mange vet svaret, men få tør si det høyt. De som tar beslutningene, mangler kompetanse og får ikke de rådene de burde fått. Begge deler er like ille. Millionene renner på grunn av begrepsforvirring. Politikere og byråkrater tror ‘digital kompetanse’ er det samme som IT-kompetanse, og henter strategiske råd fra IT-grupper som tror digitalisering i 2017 er det samme som i 2000 eller 2010 (se Hva er digital kompetanse?).

Det er oppsiktsvekkende at så store ressurser allokeres til ‘lokal digitalisering’, i stedet for å settes inn der skoen virkelig trykker. Og overraskende at mange norske kommuner ikke utnytter digitale fellestjenester som allerede finnes, og bidrar til at de som ikke finnes, faktisk blir utviklet. I fellesskap – slik at de kan få riktige verktøy raskere – og kan konsentrere seg om lokale utfordringer.

I 2017 er det mulig – med kort horisont, overkommelige kostnader og riktig fleksibilitet – å utvikle slike tjenester. Den viktigste forutsetningen for å få det til er ikke mer penger, men mer mot. Mindre penger er en fordel. Da blir optimalisering og rasjonalisering praktisk nødvendig i stedet for politisk krevende.

Visst er det mulig at lokale prosjekter kan ‘lykkes’, men i forhold til hva? Innen de er i mål, er kravene endret, mulighetene annerledes, behovet for tettere samhandling og dataflyt større og tilgangen på effektive delte ressurser lettere. Da må det meste kastes – inklusive mye av kompetansen som er bygget. Og hele øvelsen havner i kategorien sysselsettingstiltak. Det er ikke meningsfylt for noen.

Heia Norge – de uutnyttede muligheters land.