Når Big Data blir store katastrofer

Visste du at naiv omgang med Big Data var hovedårsak til finanskrisen i 2007/2008? Og nesten sendte Obama ut av det hvite hus ved valget i 2012?

Big Data befinner seg rundt toppen av hype-kurven - med klassiske konsekvenser: Forventninger og resultater i utakt. Data blir en unnskyldning i stedet for en hjelper.

Leverandører og IT-miljøer rir bølgen med betydelig suksess. Big Data er Big Business. Og la det være sagt med det samme: At data har fått oppmerksomheten tilbake er utelukkende positivt. Etter 40 år med infrastruktur-fokus og -prioritet har markedet gjenoppdaget årsaken til at dataalderen startet: Data. Banalt, men sant.

Utviklingen er forutsigbar. Pendelen slår for langt. Dataene blir det viktigste i verden. Skylappene kommer frem, fokus blir smalt, målet blir borte, hype overdøver fornuft. Dataene inneholder uante verdier, må bevares, prosesseres, analyseres, kombineres og mer. Tungt jern, mer kapasitet - en businessboom for bransjen.

Så kommer virkeligheten: Høye utgifter, magre resultater. For dataene var ikke så magisk verdifulle likevel. Markedet og leverandørene agerte som om dataene var et hovedprodukt, glemte at de er et biprodukt. Med hederlige unntak - som geologiske data for oljebransjen, geografiske data for kartbransjen og noen flere eksempler. Den antatte gullgruven består i hovedsak av transaksjonsdata som dokumenterer en handel, handling, hendelse. Biprodukt på linje med bark som skaves av et tre før det foredles videre. Biproduktet har verdi som kan glemmes eller brukes, men er fortsatt et biprodukt.

Eksemplene på overfokuseringen og dens konsekvenser florerer - mange av dem meget interessante. Et av dem er Obamas gjenvalgskampanje i 2012. Etter vellykket og trendsettende bruk av digitale hjelpemidler i 2008-kampanjen, trodde 2012-teamet at data-mining og målrettede temameldinger til små velgergrupper var det som skulle til. Data og analyser fortrengte ideer, og Obama vant med knapp margin.

Et annet og mer dramatisk eksempel presenteres av forfatteren Iain Martin i boken Making it Happen: Fred Goodwin, RBS and the Men Who Blew up the British Economy. Finanskrisen i 2007 og 2008 ble forårsaket av misforstått tro på Big Data og tilhørende analyser. ‘Ekspertene’ og bank-toppene skapte sin egen målestokk (VaR, Value at Risk), proklamerte at den ga et pålitelig bilde av eksponering, og glemte både fornuft og erfaring.

Data – små eller store mengder – er blitt en universell unnskyldning for små og store feil, og for ansvarsfraskrivelse. Da britene som nasjon nylig ble fornedret på cricket-banen, sendt hjem før VM-sluttspillet av Bangladesh, var trenerens kommentar “We’ll have to look at the data”. ‘Den nye Moore’s lov’ ironiserer Financial Times.

Å utnytte data bedre – enten de er biprodukt eller hovedprodukt – er mulig og nødvendig. Mulig fordi vi har ressursene, nødvendig fordi noen får det til og henter ut konkurransemessige fordeler eller realverdier. Karakteristisk for de som lykkes, er solid bakkekontakt. Realistiske forventninger som står i forhold til investeringene. Målestokker forankret i relevant virkelighet, ikke ivrige leverandørers fantasifulle regneark.

Vi har vært innom utfordringen tidligere, blant annet i analysen Strategi-håndbok 2014, der vi observerte at “Big Data-tankegangen krever ikke store datamengder, men relevans, tilgjengelighet og kreativitet”. Sunn fornuft går aldri av moten (se Sunn fornuft bedre enn Big Data?).