Digital arkivering: Et uløst problem

… eller muligens et fiktivt problem: Hvem vil være interesserte i gamle eposter, videoer, tegninger og markedsføringsdokumenter om 200 år?

De fleste av oss ser på digital arkivering som problemfritt. Lagring er billig, stabilt og tilgjengelig. Arkivering det samme – eventuelt mindre tilgjengelig og enda billigere. En kurant oppfatning hvis perspektivet er noen år, kanskje et tiår eller to. Er perspektivet lengre, blir mye uavklart. Inklusive den fysiske lagringen – ‘bit preservation’ på fagspråket. Ingen av dagens teknologier holder på dataene mer enn 10-20 år. Dessuten: Hvordan kan digitalt innhold lagres slik at det blir anvendbart (leselig) om 100 eller 200 år? En ebok med interaktive figurer og bilder, linker til videoer og annet multimedie-innhold er en ganske annen utfordring enn et stykke pergament eller papir: Mekanismene og metadataene er like viktige som selve innholdet.

Digitalt er veldig annerledes enn analogt. Pergament, skinn, steinblokker og papir overlever beviselig i århundrer, kanskje flere tusen år hvis betingelsene er optimale. Innholdet er lesbart, kanskje forståelig. Arkeologer går av skaftet over fysiske objekter og kunnskap fra og om historiske perioder og sivilisasjoner som ikke har forsøkt, og i alle fall ikke klart å bevare informasjon om seg selv for fremtiden.

I vår tid vet vi bedre. Vi arkiverer i stedet for å la tilfeldighetene råde. Tar like godt styringen over fremtidens bilde av oss selv ved å gjøre livet enklere for fremtidens historikere og arkeologer via databanker og arkiver. Og tror vi lykkes. Sannheten er at vi verken har mekanismer eller medier som gir garantert langtidsoverlevelse for digitale data. Selv kortsiktig overlevelse kan avhenge mer av tilfeldigheter enn intensjon – som historien om den Pulitzer-vinnende reportasjen The Crossing i amerikanske The Rocky Mountain News illustrerer.

Journalist Kevin Vaughan brukte nærmere et år på reportasjen, som tok i bruk alle formidlings-hjelpemidler webben hadde å by på i 2006. I 34 ‘kapitler’ dokumenterte han en glemt skole-massakre fra 1961 og hvordan det hadde gått med gjenlevende og overlevende. Prisbelønnet for både innhold og presentasjon. Så gikk avisen konkurs. Innholdet levde videre en stund – til noen ‘slo av bryteren’, og det ble borte for godt (se detaljene i The Atlantic: Raiders of the Lost Web).

‘Tragisk’ er den universelle reaksjonen. “Dette må fikses.” Digital arkivering er åpenbart et uløst problem. Tradisjonelle mekanismer for bevaring av publisert materiale (Library of Congress i USA, Nasjonalbiblioteket her hjemme) er laget for papir, fortsatt papirorienterte og følges sjelden opp. Ikke fungerer de, ikke passer de inn i en digital verden.

En betimelig påminnelse: Arkivering er definitivt ikke et løst problem. Ikke teknisk, ikke praktisk og ikke holdningsmessig. Men når løsningen skal finnes, glemmer interessentene at vi lever i digitalalderen. Diskusjonen blir deretter: Virkelighetsfjern.

Teknologene vil lage teknologi. Arkivarer og bibliotekarer vil ha mekanismer og prosedyrer, mens leverandører vil selge flere og større lagringsprodukter. Ingen definerer hva det egentlig er som må fikses. Ingen spør om målestokken, med opprinnelse fra antikkens fantastiske bibliotek i Alexandria, fortsatt er relevant. Bokstavelig talt antikvarisk. Rene molbo-historien.

Løsningen er snublende nær, starter med pragmatisme og fortsetter med målestokken. Teknologi og rutiner kan fikses – og blir fikset. Om 10 år er begge deler under kontroll. Den største utfordringen må løses av markedet selv: Målestokken, innstillingen til langtidsarkivering må synkroniseres med virkeligheten.

Om 100 eller 300 år vil både folk og forskere være opptatt av sin egen fremtid, ikke vår. Dagbøker, blogger, tvitrer, Facebook-støy, skravlefora og mye mer er totalt uinteressant. Notater fra møter i bygningsrådet, stortingsdebatter eller forarbeidene til en lov ingen husker, likeså. Styreprotokoller og regnskapsdata i hopetall fra små og store virksomheter som forlengst er borte og glemt. Og så videre. Hvis ‘sakte TV’ finnes om 100 år, handler det om nåtid, ikke om den digitale steinalder.

Den inflaterte oppfatningen av egen (historisk) viktighet forstyrrer evnen til rasjonell prioritering: For at fremtiden skal ha relevant informasjon om vår tid, må våre dagers digitale søppelhauger fjernes. Når historie skal skrives – hvis den skal skrives – er store datamengder forstyrrende, ikke forklarende.

Arkiveringsproblematikken er kort og godt overdimensjonert. Manglende bit-stabilitet på teknisk nivå har så langt vært mer en velsignelse enn et problem. Data forsvinner når ingen lenger bruker dem. Historien har alltid vært sitt eget filter: Det som er relevant, dukker opp igjen ofte nok til å overleve, resten forsvinner. En erkjennelse som bør påvirke vår prioritering og innstilling. Vi bidrar til å forme fremtidens bilde av vår egen tid ved å minimalisere, ikke maksimalisere arkiveringen.

---

Se også …

• Datalagring: Fiktivt kapasitetsproblem