Med rett til å bli glemt?

Først ristet vi på hodet. Å slette informasjon i søkemotorenes gigantiske databaser vil skape huller i historien. Winston Churchill og Alf Prøysen kan ikke forlange å bli glemt. Ikke du heller. Vi tok feil. Virkeligheten er mer nyansert.

Faktum er at mange av oss ofte gremmes over ‘grafsing i historien’ – underholdnings-journalistikk som tilsmusser fortidens store og små helter. Som viser seg å ha vært vanlige mennesker, de også. Hva så?

Google og tilsvarende søketjenester har gjort slike ‘historiske’ øvelser nærmest trivielle. «Vi dokumenterer historien» sier Google, og flyter fortsatt på restene av sin ‘do no evil’ mantra fra årtusenskiftet. Glorien av ’til alles beste’ er erstattet av business. Der finnes det ingen helgener.

At Google overraskende snudde på hælen og aksepterte EU-domstolens krav om mulighet for sletting, forårsaket derfor mange hevede øyebryn. Er det restene av ‘do no evil’ eller andre hensyn som ligger bak? I prosessen ble kravet gang på gang karakterisert som en teknisk umulighet. Nå er det umulige likevel er mulig. Mekanismer for sletting ‘on request’ er sågar snart på plass – 2 måneder etter domstolens konklusjon. Hva skjedde? Ga Google opp eller flytter de kampen til en ny arena?

Svaret er en porsjon av ‘begge deler’. Google er for smarte til å kjempe kamper som ikke kan vinnes. Denne kan ikke vinnes der den nå befinner seg. Argumentene om tekniske vanskeligheter sto aldri til troende. Hvor vanskelig kan det være å slette identifiserte indekser og tilhørende cache-innslag? For en organisasjon med Googles ressurser og kompetanse? Dessuten – at sletting er mulig, betyr ikke at det blir gjort. Hva blir kriteriene og prosessen som leder frem til en konklusjon? Hvor høy blir terskelen? Det vet ingen – enda, og Google (og deres søkekonkurrenter) har stor innflytelse på resultatet. Med andre ord: Kampen er flyttet – ny arena, nye spillere, andre muligheter.

Like interessant er det at ‘vi dokumenterer historien’-argumentet ble borte. Bra for Google. Det hørtes fint ut for 10 år siden, men ikke i 2014. Søkemotorer tilgjengeliggjør historien, men dokumenterer den ikke. Indekseringen er et (hjelpe-)middel, ikke et mål. Googles business er ikke å søke eller dokumentere, men å selge rettede annonser. Det gjør de bedre enn noen ved å være best på sporing av brukerne, ha bedre algoritmer etc.

Derfor kunne Google legge ned sverdet raskt. Kravet fra EU påvirker businessen minimalt. Å agere medstrøms snudde potensielt negativ markedsføring til det motsatte. Bra for business – og mye viktigere enn noen mikroskopiske huller i historien og kostnadene ved sletting av enkeltindekser.

Er EU-dommen viktig for personvernet? Definitivt. Ikke via pålegg til Google, Bing og andre, men ved å etablere en holdning: Feil og personlige forhold skal kunne fjernes, og det ER grenser for hva ‘informasjonstjenester’ (‘data brokers’) kan tillate seg. Holdningsendringen startet for flere år siden, som dokumentert i rapporten Data Brokers: A Call for Transparency and Accountability fra amerikanske Federal Trade Commission (FTC) og tilsvarende aktiviteter i UK. Også vårt eget datatilsyn har en brukbar ‘track record’ i så henseende.