IoT: Tregt, komplisert, digitalt

Slå på lyset? Sette på radioen? “Vent litt, jeg skal logge på mobilen og starte appen …” Hørte vi noe om forenkling? Gi oss en helt alminnelig lysbryter og en FM-radio. Det er enkelt, det!

Varmt tema i enda varmere sommer: IoT topper overskriftene. Med god grunn. Skeptikerne rynker brynene rundt trusler, pålitelighet, sårbarhet, skaleringsproblemer og tungvintheter. Entusiastene sprudler om muligheter, forenkling, lavere kostnader og mye mer.

En ikke-teknisk person hengte bjella på katten forleden: “Hvorfor må alt som er digitalt, være tregt?” Der fikk vi den. Velfortjent. Analog TV: Slå på, bytt kanal, ferdig. FM radio: Slå på, umiddelbar lyd, søke. Analogt dashbord i bilen: ‘Klokkene’ står der, klare til bruk. I en digital verden skal underliggende systemer bootes, selvtestes, synkes opp, og finne tilbake til siste kjente ‘posisjon’. Web-sider og SaaS er responsive, men vi snakker om sekunder, ikke millisekunder som for 10 år siden. Selv DAB-radioen bruker sekunder på å finne seg selv eller bytte stasjon.

En tydelig tegning: Digitalt har en pris. IoT-verden er besnærende (se IoT redder liv og business), men for brukeren fremstår den i første omgang som treg og vanskelig. Ting tar tid. Der vi hadde én operasjon, har vi flere. Vi venter mer enn før. Ikke alltid, men ofte. Ironisk: Selv vår hyper-ultra-raske PC eller Mac ‘lagger’ rett som det er mens den venter på et eller annet. Der vi for 10 eller 15 år siden fikk umiddelbar respons, får vi nå umiddelbar venting.

Teknisk forklarlig – den underliggende kompleksiteten har økt. Men akseptabelt? Neppe. Brukerne har vært romslige så langt, akseptert apper, mekanismer og dingser som minner mer om tålmodighetsprøver enn demonstrasjoner på moderne teknologi og ‘things to come’. Å finne NRK1 eller P4 (Internett-)radio på AppleTV eller Google ChromeCast er en tålmodighetsprøve for viderekomne.

IoT på brukernivå blir ingen suksess før vi har ‘fikset’ forsinkelsene og sikret enkelheten. Slå på lyset, radioen, TVen, låse opp, svare, ringe, finne, diktere etc. med én operasjon. Stemme, bevegelse, trykk, blikk, … Vi aner hvor vi er på vei, og at veien er smal og krevende.

Derfor ønsker vi IoT (eller IoE – Internet of Everything, som betyr det samme og i noens ører høres bedre ut) velkommen, mens vi iler langsomt. Holder på FM-radioen og dørlås med nøkkel. Installerer lysbrytere og klassiske dempere mens vi venter på noe enklere – for alle generasjoner. Og kjøper desktop-maskiner som kan mye mer enn vi trenger. Just in case. Selv om vi faretruende ofte lener oss tilbake og bruker padda i stedet. Vi ser endringene og erkjenner at de tar tid.

En klassisk utviklings-situasjon: Teknikere og ingeniører går seg vill i muligheter og glemmer både brukerne og proporsjonene. For eksempel: At bilen og inngangsdøra kjenner oss igjen og låser opp, fjerner en terskel som ikke sto i veien. Det skal betydelig tilleggsverdi til før vi fristes. Dessuten: Hvis mobilens nærhet (via BLE) er nok til å åpne bil, hus og jobb-dører, hvorfor ligger adresseliste og kalender gjemt bak passord og PIN?

Vi kan argumentere for begge sider, men viktigst: Balansen mangler. Den kommer. Mens vi fortsetter å ile langsomt. Forandring er velkomment, forenkling og forbedring nødvendig.

---

Se også Hvem dør først – smarttelefon eller brett? og DAB – en (halv-)død hest.