Brutal rydding

Et underlig paradoks: Vi advarer unge og gamle mot å ‘legge ut’ og dele digital informasjon fordi den er umulig å bli kvitt. Samtidig ‘backuper’ vi oss nærmest til døde. Er det rart halve verden ser på IT med et løftet øyebryn?

‘To forskjellige ting’ sier IT, som skiller mellom ‘internt’ og ‘eksternt’. Men ingen skjønner hva vi snakker om. En tenåring kan med skremmende hastighet trylle frem antatt interne dokumenter fra både virksomheter og etater. Og gjenskape en website som forsvant for 2 år siden via ulike cacher på Internettet. Et kjent ‘fenomen’ og en understreking av problemet: En hel verden – privatpersoner, virksomheter, etater – lagrer som om de var Nasjonalbiblioteket. “For lite tid” eller “for liten gevinst” er argumentet. Ikke godt nok.

For egen del havnet vi nylig utilsiktet i en samling ‘tilsidesatte arkivkataloger’ hvis eksistens forlengst var glemt. Data som engang hadde bruksverdi. Lagret for sikkerhets skyld, deretter glemt. Søppel.

Tilsvarende hos 3 av våre klienter, som brukte mindre enn en halvtime hver på å avdekke og slette til sammen 350TB. En time til og tallet kunne trolig vært doblet. For et potensiale!

“Vi har hypereffektiv søking, vi finner hva som helst” høres fint ut, men fungerer ikke i praksis. Søking i én søppelhaug lar seg gjøre, kanskje i to. Men ikke i 5 eller 10. Ikke i avlagte disker eller ukurante lagringssystemer som fortsatt er i drift – under motto ‘de fungerer’. “Det kan være noe der” er selve definisjonen på digitalt søppel: Når sannsynligheten for å finne gull er for liten til å grave, stikker gullgraveren.

På tide med en brutal opprydding. Lagring er for billig til å tiltrekke seg oppmerksomhet. Men tid er ikke billig. Og digitalt søppel konsumerer tid gjennom sin eksistens. Mye søppel = mye tid.

Påsken er sikret. Tid for opprydding. Brutal sletting, brutal kasting. Mål: 30% reduksjon i total datamengde. Kanskje 50%. Visst er det mulig.