Crypto-bløffen, del II

Ponzi scheme fraud type of Multi Level Marketing or MLM concept of business hierarchy pyramid of networked people vector

For noen år siden var jeg crypto-fan. Øynet enorme muligheter til optimalisering, frigjøring, utvikling, forenkling. Og en del utfordringer, men ikke større enn at balansen 'bikket' riktig vei. Slik gikk det ikke.

Utfordringene er der alltid. Alt som kan brukes, kan også misbrukes. Fra hammer og skrujern til droner og satellitter. Men mulighetene som skapes oppveier risikoen. Ofte, men ikke alltid. Crypto havner i 'ikke alltid' gruppen. Ikke nødvendigvis all crypto (det finnes over 10.000 varianter), men de fleste - og definitivt alle de store. Og alt som i disse dager pushes under vignetten Web3 (se Den store crypto-bløffen).

Til tross for alt sitt potensiale –  i 2022 er crypto en trussel for hele verden. Noen av scenariene er åpenbare for de fleste – for eksempel som muliggjører for kriminalitet, ransomware i særdeleshet. Og energiforbruket (se Bitcoin som batteri?) – der energi på nivå med europeiske land som Polen eller Holland konsumeres til ingen reell nytte.

Andre utfordringer er mindre tydelige, men ikke dermed mindre alvorlige. Og blir hyppig diskutert i faglige fora (for eksempel Scott Galloway's blogg, som ble sitert i analysen ovenfor, eller David Rosenthal's Techno-hype part 2.5 fra 2018), men drukner fullstendig i 'hypen' fra investormiljøer, entusiaster og en ukritisk presse.

Blant de mindre kjente, men akk så tydelige konsekvensene av cryptohysteriet er knapphet på viktige teknologiprodukter, for eksempel lagringsmedia (roterende disker, SSD disker), GPUer og skjermkort – fordi de går med til (unyttig) utvinning av crypto. Som uheldigvis - og enn så lenge - er mer lønnsomt enn nyttige anvendelser. Og sender prisene til værs og ventetidene til himmels.

En annen bieffekt er at gratis nettjenester blir borte. Ingen åpenbar sammenheng ved første øyekast, men en tydelig utvikling de siste to årene. 'Alle' vil være med på gullrushet, de samme 'alle' ser seg om etter billigere ressurser hvor de kan kjøre utvinning av crypto, og låner - med eller uten lov - slike ressurser fra naboen, kompisen, dårlig sikrede datasentre – eller fra nettjenester med et gratis startnivå som gir enkeltbrukere og mindre virksomheter en mulighet til å komme i gang. For egen del bruker vi Mailchimp, Github og flere andre tjenester gratis – fordi behovene er lave nok til å havne under terskelen. En viktig del av den digitale økonomien – og den digitale kreativiteten.  Men ivrige og kreative 'crypto-utvinnere' finner stadig nye måter å misbruke disse tjenestene på, med innlysende konsekvenser. Et viktig digitalt økosystem ødelegges.

Enda en lite synlig, men særdeles logisk sammenheng er at alle ressursene som forbrukes, koster noe og må betales. Å betale med crypto høres fint ut, men de fleste cryptoer er lite omsettelige og fungerer best (eller kun) som spekulasjonsobjekter. Videre  – en vesentlig del av crypto-transaksjonene er overføringer mellom 'cryptobanker' der brukerne – du og jeg, Musk og Røkke – har sine cryptoverdier i 'wallets', digitale lommebøker. Disse transaksjonene tilfører ingen verdi, men krever like fullt 'utvinning' for å gjennomføres. Når vi i tillegg lærer at minst 50, ofte over 90% av alle transaksjoner er nettopp slike 'bankoverføringer', blir sammenhengen åpenbar: Dette lønner seg bare hvis verdien av selve 'valutaen' stiger. Skulle den flate ut eller falle – som den har gjort i stor skala i det siste – er ikke bare lønnsomheten, men verdiene raskt borte. Hvis dette minner om selve definisjonen på en boble, er det ingen tilfeldighet.

En annen side av 'boblen' har med tillit å gjøre, og diskuteres grundig i David Rosenthal's EE380 Talk, hvor han blant annet observerer følgende:

Alle ønsker seg robusthet og uavhengighet – begge deler skaper tillit. Robusthet og uavhengighet – i denne sammenheng - betyr desentraliserte løsninger. Ingen single points of failure og mange 'stemmer' (deltakere) som kan bekrefte 'legitimitet' i forbindelse med transaksjoner (blokkjeder). Slike desentraliserte løsninger har imidlertid en notorisk ulempe – de er ekstremt ressurskrevende, med Bitcoin som fremste eksponent. Dermed står vi overfor et valg som brutalt enkelt kan formuleres slik: Vil vi redde verden eller ha den ultimate digitale tillit? Svaret burde være enkelt.

Argumentasjonen videre går ofte i retning av at andre crypto-alternativer (enn Bitcoin) konsumerer mindre ressurser, hvilket er et faktum. Ressursbruken er påviselig omvendt proporsjonal med 'desentralisertheten' pluss et par andre faktorer. Med andre ord – det finnes ikke ressurseffektive distribuerte løsninger. Dette er en naturlov på linje med tyngdekraften. Samtlige 10.000+ crypto-'valutaer' og blokkjede-implementasjoner bekrefter denne sammenhengen. Vi må velge. Eller - enda tydeligere: Vi må kompromisse. Vi får ikke begge deler. Utfordringen er å finne riktig balanse - til behovet og ressursene.

I all sin teknologiske sjarm - muligheter, forenkling, tillit og mye mer – har crypto feilet fullstendig. Ikke på grunn av teknologien, som har massevis av potensiale, men på grunn av menneskene som har 'sjanghaiet' den. Toget er gått, og vi sitter igjen med verdifull erfaring – og blokkjeder som virker og dekker viktige oppgaver i den digitale hverdagen. Men på andre premisser enn de vi startet med. 

Akkurat det er ikke uvanlig. Det uvanlige er størrelsesforskjellen mellom boblen og virkeligheten. Som Metaverse og tilsvarende er i ferd med å gjenta. Men det er en annen historie.

Når crypto og Web3 imploderer, er det greit å stå på sidelinjen – og ikke for nær.