Gjem dataene, husk kvitteringen
Persondata er et digitalt mareritt – for alle parter. Folk flest skjønner ikke poenget, mens jurister, spesialister og politikere forsøker å regulere oss ut av det de kaller et mareritt. De oppnår gjerne det motsatte – kompleksitet, forvirring, kostnader. Fordi de fokuserer på dataene i stedet for problemet. Og 'digitalt' er ikke problemet, men løsningen.
Rettigheter, beskyttelse, kopier, tyverier, misbruk, forfalskninger – en endeløs rekke utfordringer med 'persondata' som fellesnevner. Det er lett å glemme at ingen av dem er av ny dato. Nærmest siden tidenes morgen har data (kunnskap og fakta) om personer vært en utfordring. All utvikling har vekselvis forverret og forbedret forholdet. Økt avhengighet, større sårbarhet, flere data, flere mekanismer og sammenhenger, større trygghet - en stund. Teknologi som krypterer, sikrer autentisitet, teknologi som forfalsker - en endeløs runddans som ble turboladet av 'digitalt' - både med hensyn til datamengder, eksponering og muligheter. Pluss regelmessige forsøk på reguleringer fra myndigheter og byråkrater som alltid er langt på etterskudd (se Byråkratisk forvirring: Dark cache) – aktiviteter som foreløpig kulminerer i GDPR, Schrems II og internasjonal krangel om hvem som er til å stole på – og ikke.
Det gjør kanskje vondt å innrømme det, men tiltakene virker ikke. Ikke de gamle, ikke de nye. De slukker kanskje branner, gir virtuelle pusterom, men kurerer kun symptomer. Underlig. Vi har all verdens teknologi, smarte hoder og ressurser, men vi klarer ikke å 'knekke koden' så å si. Tvert imot. Situasjonen blir verre i takt med at datamengdene øker og med dem, mulighetene for misbruk. Reguleringer henger fortsatt langt etter og virker ofte mot sin hensikt – hemmer de som overholder dem, styrker de som gir blaffen. I en verden som minner lite om den digitale drømmen om en global, harmonisk storfamilie, er håndheving av regler primært en lokal politisk skjønnhetskonkurranse.
Legg igjen kommentar
Du må være innlogget for å kunne kommentere.