Forvirrende standarder

Stress businessman biting cabbles at office

Hva har HDMI og USB-C med Jernbanepakke IV å gjøre? Hvorfor blir standardisering og 'forenkling' ofte det motsatte - regulære utviklingsbremser?

Husker du HDMI? Selvsagt, vi bruker den daglig. Og vet at sjansene for at det fungerer er - vel - noenlunde.  Prøve-og-feile uten at de fleste forstår hvorfor. Pluggene er jo de samme. Ikke rart VGA levde 20 år på overtid! Så kom USB-C - og alt ble mye verre!

Det underliggende problemet er en kombinasjon av misforståtte ambisjoner og naivitet. Ambisjonen er - i alle fall på papiret - å gjøre livet enklere for brukeren. Vi ser for oss et virvar av kabler med ulike plugger og en bruker som forvirret forsøker å finne noe som passer. Det åpenbare resonnementet er at én eller få plugger forenkler – en regulær 'no brainer', helt til vi ser resultatet: Samme plugg på et vell av kabler, der brukeren ikke aner hva som fungerer hvor uten å prøve. Og hvis det fungerer, er sjansen stor for at kun en del av funksjonene er OK. 

Naiviteten er 'dette fikser vi med smartness og bakoverkompatibilitet' innstillingen. Vi vet bedre, vi har vært der før. Standarder med opsjoner - som både HDMI og USB-C florerer av – blir implementert ulikt av forskjellige leverandører. Alle har sine prioriteringer, og noen (forbausende mange) legger overlagte hindringer i veien for samspill på tvers – mellom produktgenerasjoner eller mellom leverandører.

Resultatet er at brukerne nærmest går fra asken til ilden. I stedet for mange kabler med ulike plugger som sannsynligvis fungerer hvis de passer, må brukerne teste seg igjennom hele kabelskuffen. Og kanskje oppdage at ingen fungerer selv om de passer. Er det dette kaoset EU-kommisjonen nylig har vedtatt å tvinge oss inn i, til tross for sterke og faglig godt begrunnede protester fra Apple og andre leverandører?

Det er det. I realiteten en kraftig utviklingsbrems som vil hemme europeeres tilgang til den beste teknologien i mange år fremover. Og samtidig en påminnelse om hvor utgått på dato de fleste offentlige standardiseringsprogrammer er – uansett om vi snakker om konsumentelektronikk, biler eller 'Jernbanepakke 4', et annet monster som drøvtygges i media for tiden. EUs jernbanepakker har samme ambisjoner og plages av samme naivitet som kabel-historien ovenfor. Med utgangspunkt i verden slik den var på 80-tallet, foreskrives standarder som skal vare i flere tiår, som er obligatoriske og som både vil koste skjorta og hemme utviklingen - i lang tid. Mens en håndfull opportunistiske leverandører smiler hele veien til banken - ukentlig.

Når skal byråkratene oppdage at verdens viktigste egenskap - for brukere, dingser, politikere og jernbane - i 2020 er fleksibilitet? Når store endringer står i kø årlig og ofte månedlig, hvordan kan de fortsette å 'designe for evigheten' som det heter på fagspråket?

Det samme spørsmålet bør de fleste av oss stille daglig - i beslutningsprosesser og planlegging. Til tross for at de færreste egentlig tror de vet hvordan selv nære (profesjonelle) omgivelser ser ut om tre år,  tas det beslutninger med 5-års perspektiv hver eneste uke. Det er ikke meningsfylt.

Meningsfylt blir det først når fleksibilitet – rom for endring – er en del av resonnementet, av planen, av løsningen. Hva er stabilt (levedyktig), hva kan gjøres om på kort varsel, hva kan byttes, hva kan kastes, etc. Veien til mer pålitelige regnestykker avhenger av settingen, og karakteriseres av brutalitet i forhold til levetidsforventninger. Og i forhold til etablert kultur. Tradisjoner har ingen plass i denne dynamikken.

HDMI og USB-C er effektive påminnelser fordi vi møter dem i hverdagen. Gode intensjoner pluss dårlig kontakt med virkligheten gir elendige løsninger – for alle. USB4 - som 'alle' tror skal rette opp feilene fra tidligere generasjoner – bør få en ny plugg. En tydelig frikobling fra historien – og like tydelig tilkobling til fremtiden. Med to-tre års levetid. Klart det er mulig. For teknologi, for prosesser, for forretningsutvikling.

Smarte grensesnitt, dumme løsninger
Problemet med HDMI og USB-C (og mange flere) på teknisk nivå - er intelligens, rettere sagt 'smartness'. Tenk på det - hvorfor fungerer RJ45-kabler alltid? Vi mikser og matcher, kryssede kabler, rette kabler, korte og lange kabler, 10Mbps, 100Mbps, 1Gbps etc. I høyden sjekker noen av oss hvilken 'rating' kabelen har, CAT-et-eller-annet. På magisk vis fungerer det. Fordi det er kabler. Ingen intelligens, ingen 'automatisk' tilpasning – med et hederlig unntak: Send og receive finner hverandre, auto MDI-X på fagspråket. Forøvrig - ingen forventninger om smartness og aller viktigst: Ingen muligheter til å 'surre det til'. Enten funker det eller det funker ikke.

Slik er det ikke med HDMI og slett ikke med UCB-C. Solgt inn til markedet som en kabel eller en type plugg, men dette er grensesnitt, sågar smarte grensesnitt. Kabler er kun en liten del av helheten. Det sitter en 'smarting' – en chip –  i begge ender. Alltid. Selv i den lille laderen som ikke er større enn en kontakt, sitter det en datamaskin som støtter en eller annen variant av protokollen. UCB-C protokollen. Og hvis du trodde TCP/IP og andre Internett-protokoller er kompliserte, vent til du ser USB-C. 

Hva var det med HDMI igjen forresten, hva skjedde? 'Functionality Bloat' på godt norsk. Det startet med såkalt bakover-kompatibilitet og fortsatte med elendige kompromisser – klassisk komitéarbeid. Det fungerte til å begynne med, men varte ikke. I dag har vi 3 'hoved'-versjoner med en flora av underliggende varianter, med og uten audio revers, ethernet (!), kabler som støtter det ene men ikke det andre, og så videre.

En skulle tro at denne erfaringen satte scenen for USB-C, at tabbene ikke ble gjentatt. Men det motsatte skjedde. USB-C ble HDMI i 2. potens. Klassisk komite-arbeid der alle skal ha en synlig aksje i resultatet. Om 'aksjen' er relevant for formålet eller brukene spiller gjerne mindre rolle.

Kan det være så ille? Har ikke USB-C forenklinger i fleng? Vi nøler med å kalle det forenklinger, men 'forbedringene' florerer. Spørsmålet er om de oppveier 'forviklingene'. Den mest åpenbare er 'retnings-uavhengighet' - ingen 'feil vei' å plugge inn, den tilpasser seg ‘automagisk’. Så fortsetter det: Mulighet for variabel ladespenning og intelligent lading. Høyere båndbredde – imponerende 40Gbps. Kompatibilitet ikke bare bakover (USB), men sidelengs, med bl.a. Apple's Lightning (som fortsatt brukes på iPhone), Thunderbolt, DisplayPort og mer.

Det fundamentale problemet i all denne tekniske herligheten er at for en alminnelig bruker ser en UCB-C kabel ut som en USB-C kabel uansett, mens den kanskje fungerer kun til lading, muligens bare for ett spesifikt produkt eller produktgruppe. Kanskje er den for tynn til Power Delivery, eller for 'billig' til 40Gbps? Eller er det selve laderen som ikke strekker til? Eventuelt dingsen som skal lades som ikke forstår hva laderen sier? Microsoft Surface og Nintendo Switch er beryktede 'problemskapere'. Hvordan skal alminnelige brukere finne frem i denne jungelen?

Svaret er at det går ikke. Brukerne ender opp med én lader og én kabel per dings, pluss et par ekstra for dingser som skal kobles sammen. Det motsatte av intensjonen.

Er det virkelig så ille? For mange brukere er det akkurat det. For de som kun har et par dingser, går det over: Vi finner kabler som fungerer og holder oss til dem. Men teknologien har fortsatt feilet i forhold til intensjonene. Vi misliker å si det, men for altfor mange var det bedre før.

Kan det fikses? Klart det kan, men enda en USB-generasjon er neppe løsningen, selv om den kommer rullende mot markedet som en gigantisk supertanker. Den virkelige forenklingen kommer sannsynligvis via magnetiske ‘plugger’ – videreutvikling av 'magsafe'-mekanismen Apple nylig demonstrerte: Induksjonslading i første omgang, kontakter som finner hverandre i neste runde. Kjent teknologi – Motorola kalte den ‘snap on’ for 3 år siden – som har ventet på sin ‘tidsluke’ og en stor nok aktør i ryggen.

Dumme kabler og enkle grensesnitt kommer aldri tilbake. Men fleksible grensesnitt som forteller når og hvorfor de ikke fungerer, og ‘plugger’ som mer eller mindre plasserer seg selv, er innen rekkevidde. Til tross for, ikke på grunn av standardene.

Legg igjen kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.