Forvirrende standarder

Stress businessman biting cabbles at office

Hva har HDMI og USB-C med Jernbanepakke IV å gjøre? Hvorfor blir standardisering og 'forenkling' ofte det motsatte - regulære utviklingsbremser?

Husker du HDMI? Selvsagt, vi bruker den daglig. Og vet at sjansene for at det fungerer er - vel - noenlunde.  Prøve-og-feile uten at de fleste forstår hvorfor. Pluggene er jo de samme. Ikke rart VGA levde 20 år på overtid! Så kom USB-C - og alt ble mye verre!

Det underliggende problemet er en kombinasjon av misforståtte ambisjoner og naivitet. Ambisjonen er - i alle fall på papiret - å gjøre livet enklere for brukeren. Vi ser for oss et virvar av kabler med ulike plugger og en bruker som forvirret forsøker å finne noe som passer. Det åpenbare resonnementet er at én eller få plugger forenkler – en regulær 'no brainer', helt til vi ser resultatet: Samme plugg på et vell av kabler, der brukeren ikke aner hva som fungerer hvor uten å prøve. Og hvis det fungerer, er sjansen stor for at kun en del av funksjonene er OK. 

Naiviteten er 'dette fikser vi med smartness og bakoverkompatibilitet' innstillingen. Vi vet bedre, vi har vært der før. Standarder med opsjoner - som både HDMI og USB-C florerer av – blir implementert ulikt av forskjellige leverandører. Alle har sine prioriteringer, og noen (forbausende mange) legger overlagte hindringer i veien for samspill på tvers – mellom produktgenerasjoner eller mellom leverandører.

Resultatet er at brukerne nærmest går fra asken til ilden. I stedet for mange kabler med ulike plugger som sannsynligvis fungerer hvis de passer, må brukerne teste seg igjennom hele kabelskuffen. Og kanskje oppdage at ingen fungerer selv om de passer. Er det dette kaoset EU-kommisjonen nylig har vedtatt å tvinge oss inn i, til tross for sterke og faglig godt begrunnede protester fra Apple og andre leverandører?

Det er det. I realiteten en kraftig utviklingsbrems som vil hemme europeeres tilgang til den beste teknologien i mange år fremover. Og samtidig en påminnelse om hvor utgått på dato de fleste offentlige standardiseringsprogrammer er – uansett om vi snakker om konsumentelektronikk, biler eller 'Jernbanepakke 4', et annet monster som drøvtygges i media for tiden. EUs jernbanepakker har samme ambisjoner og plages av samme naivitet som kabel-historien ovenfor. Med utgangspunkt i verden slik den var på 80-tallet, foreskrives standarder som skal vare i flere tiår, som er obligatoriske og som både vil koste skjorta og hemme utviklingen - i lang tid. Mens en håndfull opportunistiske leverandører smiler hele veien til banken - ukentlig.

Når skal byråkratene oppdage at verdens viktigste egenskap - for brukere, dingser, politikere og jernbane - i 2020 er fleksibilitet? Når store endringer står i kø årlig og ofte månedlig, hvordan kan de fortsette å 'designe for evigheten' som det heter på fagspråket?

Det samme spørsmålet bør de fleste av oss stille daglig - i beslutningsprosesser og planlegging. Til tross for at de færreste egentlig tror de vet hvordan selv nære (profesjonelle) omgivelser ser ut om tre år,  tas det beslutninger med 5-års perspektiv hver eneste uke. Det er ikke meningsfylt.

Meningsfylt blir det først når fleksibilitet – rom for endring – er en del av resonnementet, av planen, av løsningen. Hva er stabilt (levedyktig), hva kan gjøres om på kort varsel, hva kan byttes, hva kan kastes, etc. Veien til mer pålitelige regnestykker avhenger av settingen, og karakteriseres av brutalitet i forhold til levetidsforventninger. Og i forhold til etablert kultur. Tradisjoner har ingen plass i denne dynamikken.

HDMI og USB-C er effektive påminnelser fordi vi møter dem i hverdagen. Gode intensjoner pluss dårlig kontakt med virkligheten gir elendige løsninger – for alle. USB4 - som 'alle' tror skal rette opp feilene fra tidligere generasjoner – bør få en ny plugg. En tydelig frikobling fra historien – og like tydelig tilkobling til fremtiden. Med to-tre års levetid. Klart det er mulig. For teknologi, for prosesser, for forretningsutvikling.