Leverandører og plattformer: Når er 'lock-in' OK?

giving a key to released prisoner with begging hand in jail

Hva er verst - en tidkrevende søken etter ideell uavhengighet eller pragmatisk aksept av ‘lock-in’ som en del av virkeligheten?

Diskusjonen kommer ukentlig i ulike fora og sammenhenger: Hvordan kan vi unngå låsing – til plattform, løsning, leverandør, teknologi og annet? Eller form av en ambisjon: ‘Nå skal vi passe på å ikke bli innelåst.’

Der starter letingen, kravstillingen, møtene, diskusjonene, evalueringene – og vi oppdager at lock-in ikke er en binær enten/eller situasjon. Uansett hvor og hvordan vi snur og steller oss, 'truer' en eller annen låsing. Dessuten - enhver låsing har sine fordeler, i alle fall på kort sikt: Raske resultater, snarveier til sammenkoblinger på kryss og tvers på samme plattform, enklere gjenbruk av kompetanse, kanskje lavere kostnader og mer. Hvor er balansen – mellom frihet og kostnader, mellom låsing og gevinst?

Diskusjonen er alltid nyttig, men ofte feilfokusert. Troen på ‘full frihet’ er inflatert og ikke virkelighetsbasert. For eksempel at å satse på open source komponenter automatisk betyr å unngå låsing. Sammenhengen er mer som materialer og hus: Huset blir ikke flyttbart eller mobilt selv om vi kun bruker ‘open source’ materialer.