Teknologi, kryptering og naive politikere

Britenes statsminister vil forby god sikkerhet for å bekjempe terror. Det blir som å forby medikamenter fordi de kan misbrukes. Spøker han?

Vanskelig å ta på alvor, men utspillet er alvorlig ment. Cameron vil forby krypteringsmekanismer som myndighetene ikke har bakdører til, og ber like godt Obama om å bli med på leken.

For god ordens skyld – det er Cameron, ikke Putin vi snakker om. Et naivitetsnivå vi knapt trodde var mulig: Ikke i forhold til teknologi – der har vi ingen ambisjoner for politikere, uansett land og nivå. Men i forhold til egen innflytelse. Cameron – og Obama for den del – kan forby eller påby etter hjertens lyst, men effekten ville blitt minimal. Ut over å redusere generell sikkerhet i offentlig sektor.

Ironien blir fullstendig når vi i et 2009-dokument fra amerikanske NSA, ‘overvåkernes verdensmester’, ser at myndighetenes egen ekspertise ordinerer mer og sterkere kryptering som viktigste innsatsmiddel mot nye trusler og angrepsvektorer. At dokumentet er hemmelig og lekket av Snowden, forsterker ironien. (Se også Her er NSAs spionasjeverktøy).

Vi tar for gitt at Camerons rådgivere får plassert skapet og redusert statsministerens forvirring. Samtidig blir vi skremt av innsiktsløsheten og viljen til å ty til desperate (og meningsløse) tiltak for å virke handlingsorientert i en mer eller mindre akutt krisesituasjon. Enda godt verden er blitt en (temmelig) global landsby, der politikere og andre maktpersoner har begrenset innflytelse på en del vitale områder – Internettet inkludert.

Internettets ustyrlighet frister, irriterer, truer og åpner. En muliggjører for business, kriminalitet, terror, propaganda og utvikling. Putin og Xi Jinping kan kontrollere deler av trafikken, men ikke hele. Når støyen rundt Camerons lite gjennomtenkte idé har lagt seg, vet en større del av verden at redusert sikkerhet ikke gir mindre terror, men mer kriminalitet.