Digital apokalypse?

Krisemaksimering er aldri nyttig. Realisme er alltid nyttig. Robusthet er balansen mellom dem: Mild paranoia og høy virkelighetsforståelse. Tåler du en solstorm?

Det ligger i 'sakens' natur - en katastrofe kan bli fatal. Overdreven robusthet og beredskap kan gi samme resultat. Å finne balansen betyr å forstå eksponering, risiko, natur, omgivelser, business og mye mer – og hva som skal til for å overleve. Hva livbåten MÅ inneholde og hva vi kan klare oss uten – når vi må. For 50 år siden var det enkelt - ofte med fokus på å redde liv. I 2022 er kravene mye større og robusthet en disiplin i seg selv.

Sammenhengen er innlysende, betydningen likeså, men – som vi har vært inne på ved tidligere korsveier (se Robusthetsansvarlig, jeg?): Noe mange vegrer seg mot å ta i. Av ulike årsaker – økonomi er mest opplagt, konfliktskyhet er viktigst av de som aldri nevnes. Robusthet og beredskap handler alltid om prioritering, og diskusjoner om prioriteringer skaper lett konflikter. 

I egne øyne er alle om ikke viktige, i alle fall uunnværlige. Selv i en tidsalder der begrepet 'bullshit jobs' synes å være allment akseptert. Ikke å bekle dem, men at de finnes. Klart det smaker vondt, men livbåt-bildet er effektivt fordi det 'låser' fokus på felles overlevelse (se også 2022: Gjenbruksåret). I 1 dag, 5 dager, 2 uker, 1 måned.

Solstormer: Kontrollert uforutsigbarhet

Katastrofer er nesten per definisjon uforutsigbare. 'Nesten' fordi vi vet mer, ser mer, overvåker mer i naturen – fra jordens indre til verdensrommet - enn tidligere. Vi har ressursene og teknologien. Kan varsle, kanskje avlede, snøskred og flom, overvåke bevegelse i vulkaner og fjellmassiver, oppdage truende asteroider – og mye mer. Inklusive forutse og varsle solstormer. Men hva hjelper varsling hvis vi ikke har remedier – beskyttelse, forberedelser, tiltak? Og hvordan forbereder vi oss på solstormer?

Forståelsen av trusselbildet er generelt lav. Mange - også på teknisk side - oppfatter solstormer som potensielt skadelige for avansert elektronikk – digital og analog, men lite annet. Alvorlig nok – skade på digitale systemer i stor skala vil være en trussel for liv og helse over det meste av verden. Men eksponeringen er langt større enn elektronikk, og skadepotensialet likeså. 

Problemstillingen ble diskutert i en artikkel i Silicon Valley avisen San Jose Mercury News  forleden, med utgangspunkt i en rapport fra Berkeley-universitetet. Artikkelen observerer blant annet…

Kommunikasjonskabler og strømfordelingsnett er de store utfordringene. Deler av strømfordelingsnettet kan regelrett bli svidd av i en kraftig solstorm, som canadierne fikk merke for noen år siden (1989) – en beskjeden solstorm i forhold til den virkelig store som ventes i løpet av de neste 20 årene, sannsynligvis de nærmeste 10.

1859: Teleoperatører drept av solstorm

For som det meste i verdensrommet har solstormer sykluser. Allerede i 1859 sørget en solstorm for å lamme og delvis ødelegge  telegraf-systemer (og skade operatører) over store deler av Europa og USA. For nøyaktig 100 år siden ble den hittil kraftigste stormen registrert, mens solaktiviteten som bygger opp til solstormer har vært voksende siden 1910. Forskerne som har ført Berkeley-rapporten i pennen, mener vi nærmer oss et klimaks – en gigantisk solstorm, men må fortsatt gjette på tidspunktet fordi registreringene har pågått for kort. 500 år til og mye hadde vært avklart…

Studien påpeker at skadene på verdens kommunikasjonssystemer blir enda mer alvorlige enn på strømforsyningen. Lange, undersjøiske fiberkabler har i tillegg til tusenvis av optiske fibre også kobberkabler (power feeds) og elektronikk for repeatere/forsterkere og kontrollfunksjoner som vil bli skadet 'beyond repair'. Videre vil satellitter vil bli skadet, de fleste ødelagt, ikke av induksjonsstrømmer, men av høyenergipartikler fra solen – veritable haglskurer som vil gi både fysiske og elektronikk-skader. 

Total lammelse

Enorme skader som vil lamme Internett og all annen kommunikasjon umiddelbart over hele verden, og ta mange år, kanskje flere 10-år å bygge opp igjen. Om vi ikke finner måter å beskytte systemene på – hvilket er den egentlige motivasjonen bak Berkeley-rapporten: Flagge risikoens størrelse og starte en diskusjon om beskyttelse eller forebygging. For det holder ikke å starte når utbruddet blir observert. Det blir som å bygge rassikring etter at raset har startet. Når det 'smeller' på solen har vi fra 13 timer til ca 2 dager å gjøre på. Jo kraftigere smell, desto mindre tid. Da bør vi ha en plan. Dessuten bør fremtidige kommunikasjons- og energisystemer bygges med tanke på slik robusthet. For eksempel - siden temaet er politisk aktuelt på våre kanter om dagen - er elektrifisering av kontinentalsokkelen og off-shore installasjoner andre steder i verden, en invitasjon til katastrofe i seg selv, og det motsatte av robusthet.

Veien til robusthet

En kunstners fremstilling av solstorm mot Jorden (ikke i skala). Bilde fra Wikipedia.

Rapporten tar til orde for å endre strategi ved bygging av globale kommunikasjonslinjer – færre lange, flere korte. Det bør bygges mer på tvers, mindre på langs – mer mellom nord og sør, på land og over korte sjøavstander som ikke trenger 'power feeds'. Slike kabler har gode sjanser til å overleve. De tar også til orde for større geografisk spredning av datasentre, og nevner Google som positivt eksempel i så måte, Facebook som det motsatte – altfor mange og for tett i (for eksempel) Norden. En ny faktor å ta hensyn til, en som forstyrrer den vakre ideen om det kalde nord som naturlig datasenter for hele verden. Og som aktualiserer en relatert problemstilling som vi såvidt var inne på i Trenger vi (enda) flere datasentre for noen uker siden: Energi. Det er ikke innlysende at verden om 3, 5 eller 10 år oppfatter vårt rene fjellvann som den ultimate, rene, pålitelige energikilde lenger. Men det er en annen diskusjon.

Tilbake til forberedelsene - hva gjør vi utover å tenke annerledes ved planlegging og bygging av store tekniske installasjoner? En ganske opplagt konklusjon er at det er smart å tenke regionalt i forhold til avhengigheter. Å velge fasiliteter i samme verdensdel bygger robusthet. Ikke helt det AWS, Microsoft & co. vil ha oss til å tenke, men like fullt et faktum – som også har underliggende tekniske argumenter. Videre - vi trenger 'beredskapsøvelser'. Erfaringen fra 1859 forteller at den neste store solstormen blir 'grisete'. Og siden vi ikke har erfaring og ikke kan teste, mener forskerne - og har all logikk med seg - at shutdown er det beste, kanskje det eneste virkelig preventive tiltak. 

Nedstengning?

Shutdown og frakobling, færre og mindre sammenhengende systemer å indusere store strømmer i. Men hvordan øver vi på nedstengning? Banalt - vi stenger ned. Kraftverk, smelteverk, byer, hus, rom. Trekker ut plugger, slår av hovedsikringer, parkerer tog og trikk etc. etc. Organisert av (for eksempel) Sivilforsvaret – eller en annen myndighet som også skal ha ansvaret den dagen det smeller. Overkommelig om aldri så ulystbetont på 'privaten', men er det i det hele tatt mulig å stenge ned et smelteverk eller et kraftverk – på 12-13 timer? Det må ekspertisen mene noe om, hvilket er årsaken forskernes 'rop' om planlegging – nå.

Hvor lenge varer stormen – og hva om det skjer midt på vinteren? Her er den første gode nyheten i bildet: Det verste er over på 8 timer, kanskje litt mindre. Hvorvidt det er trygt å 'koble til igjen' etter 8 timer tør ingen enda å si, men nedstengning i minst 24 timer er realistisk. Årstid? Der rår tilfeldighetene…

Med andre ord - vi øver på nedstengning og frakobling. Hver og én av oss kan godt gjøre det selv, på eget initiativ, men meningsfylt blir det først i stor skala,  land, regioner etc. – i kontrollerte, men realistiske former. Og det er klart kostnadene blir formidable. Spør en kraftverksjef og en industrileder hva det koster å stenge ned virksomheten. Derfor - øvelsene blir innen rimelige grenser, men motivasjonen er tydelig nok. Muligheten for å bli satt ut av spill i måneder og år, kanskje permanent - er en sikker interessevekker.

Hvilket bringer oss til den andre gode nyheten i bildet: Internettet er laget for slike scenarier – for militær kommunikasjon på 60- og 70-tallet der bortfall av linjer og komponenter var en selvfølge, ikke en 'krise'. En robusthet som er årsaken til at en grunnleggende 60/70-talls teknologi fortsatt er bærende for en digital verden. Derfor - når solstormen er over og de uskadde systemene kommer i funksjon igjen, vil deler av nettet fortsatt fungere. Glem strømming og telefonsamtaler, spill og backup, kanskje med en 1.000-del eller 10.000-del av kapasiteten, men kontakt. Det er der gjenoppbyggingen starter – med noe som fungerer. Litt kommunikasjon er dramatisk mye bedre enn ingen kommunikasjon.

Bottom line

Bottom line bringer oss tilbake der vi startet – balansert robusthet: Hvis vi ønsker at Internett-alderen skal overleve en real solstorm, bygger vi robusthet – og øver. Dessuten – forberedelsene kommer godt med selv om solstormen lar vente på seg.

Små og store katastrofer - direkte eller indirekte forårsaket av 'sint natur' – feier over hele verden og sender smaksprøver til vår del av den. Selv digitale angrep, ransomware og extorsionware, møtes mest effektivt med velutviklet robusthet. Ikke som det eneste, men som ett av flere tiltak. Det koster ikke all verden å være forberedt. Alternativet er mye verre – og handlingslammelse er, vel, lammende.