Ingen ting å skjule?

En klassiker: 'Jeg har ingen ting å skjule.' Underforstått - 'jeg trenger ikke være forsiktig'. Det høres fint ut, en klang av redelighet, men stemmer ikke. Alle har noe - de fleste har mye - som ikke bør deles med offentligheten. Dessuten – alle har noe å miste. Digitalt er forskjellen mellom 'skjule' og 'miste' minimal. Watch out!

En bisarr situasjon: Deler av vår digitale verden synes besatt av 'personbeskyttelse' og våre (tilsynelatende) så verdifulle personlige data. Som Facebook, Google og mange andre konverterer til gull hver eneste dag, eller i alle fall til gigantiske pengebinger. En annen del av den samme verden trekker på skuldrene og tenker - kanskje til og med sier – 'jeg har ingenting å skjule'. Og det bisarre fortsetter: Gruppene overlapper. Mange vil gjerne ha bedre personbeskyttelse, men gir samtidig blaffen.

Begge sider har misforstått. 'Beskyttelsesfantastene' forstår ikke hvordan den digitale økonomien fungerer - som vi diskuterte i Data is the new sand for en tid siden, der essensen er at dataene i mange tilfeller, spesielt i sosiale medier, er verdiløse inntil noen investerer i å samle og bruke dem. Dermed blir å sitte på dem (den ultimate beskyttelse), verdiløst – egentlig negativt for alle.

Vårt poeng denne gangen er den andre gruppen - 'vi har ingen ting å skjule' gruppen. Som underlig nok omfatter folk flest. Villig deles de mest private hendelser, bilder og annet på sosiale medier, og villig vekk klikkes OK på alle tenkelige (juridisk obligatoriske, praktisk irriterende) spørsmål om cookies og datadeling. 'Det gjelder ikke meg'-holdningen dominerer. Hemmeligheter begrenser seg til PIN-koder og passord.

Disse brukerne, i praksis brukere flest, representerer en trussel – ikke bare for seg selv, men for alle. Mens noen av oss beskytter de 'riktige' dataene etter beste evne, lekker resten av verden som en sil. Hvordan får vi dem til å forstå sitt eget beste? 

Mange av oss har forsøkt den opplagte innfallsvinkelen i årevis. 'Klart du har noe å skjule' virker ikke. Om språket er norsk eller engelsk, 'skjule' oppfattes som suspekt, og det er vi da slettes ikke. At 'skjule' i denne sammenhengen betyr 'privat', trenger ikke inn.

Med andre ord: Vi trenger en alternativ innfallsvinkel – mer i retning av 'du har kanskje ikke noe å skjule, men du har noe å tape'. Det fungerer. Alle har noe å tape og tap av penger og identitet er lett å forstå. Plutselig slår egeninteressen inn hos hvermansen: 'Klart vi vil sikre oss mot tap.' Historiene om ID-tyverier, tømte bankkonti, virtuell kidnapping, lekkede private bilder og mye mer, blir nære, aktuelle og truende.

Og plutselig har vi flyttet brukere et kvantesprang fremover i deres personlige digitale verden. Ingen teknisk kunnskap, ingen nye krav, kun ny forståelse av egen situasjon – i en virkelighet som fortsatt i stor grad er fremmed for de fleste.

Det kommer ikke av seg selv, og ansvaret er vårt. Vi som allerede 'eier' forståelsen må formidle den videre. Ikke omvende verden, men løfte innsikten i eget beste. Forskjellen er enorm, og oppgaven er fortsatt stor. Magien ligger i ordene vi bruker.