‘Jeg vet ikke...’

Mange vi kjenner har vegring mot å si 'jeg vet ikke'. Oppfatter det som et nederlag, en negativ innrømmelse. Samtidig omfavnes ideen om livslang læring som den største selvfølge. Men hvordan kan vi lære mer og samtidig late som vi er allvitende?

Vi spisser, men ingen røyk uten ild. Og sannheten er at her brenner det ganske kraftig. Helt i tråd med vår kulturelle 'feil-advershet' – som vi diskuterte for noen uker siden (Høy hastighet, mange feil, rask fremgang). Begge objektivt ganske underlige – og definitivt ikke forenlige med ambisjoner om innovasjon og rask utvikling, som de fleste vi kjenner også omfavner med stor entusiasme – i alle fall på papiret.

Forholdet dukket opp i en diskusjon forleden,  en fullstendig avsporing fra det egentlige temaet, som ble til en inspirerende tankerekke i seg selv. Hva om vi tar tak i akkurat denne pussigheten, lager en (intern) kampanje der 'jeg vet ikke' konverteres til noe positivt? Som det egentlig er – en invitasjon til fordypning, avklaring, forståelse. I samme klasse som (og en variant av) 'hvorfor', som har vært tema for utallige internseminarer de siste 10 årene – med spennende resultater. 

For ledere, teknologer, utviklere og mange andre er 'hvorfor' et undervurdert og underbrukt verktøy. I møter, diskusjoner, planlegging og mange andre sammenhenger. En utfordring som stimulerer den 'selgende' siden til å argumentere og dermed dele kunnskap og oppfatninger, og den 'kjøpende' siden til kravstilling og aktiv deltagelse. “La det skure, de vet sikkert hva de gjør” var kanskje en akseptabel innstilling for 10 år siden, men definitivt ikke i 2020.

Klart vi skal unngå piksel-fella, bli så interesserte i detaljene at vi glemmer helheten. Alltid en risiko, spesielt  for ingeniører. Men vi skal også unngå å bli for nonchalante i forhold til faglig tillit. Å stille krav er alltid oppdragende og alltid god business.

Til slutt handler det om akkurat det, å stille krav – til seg selv og andre. Bygge egen forståelse og sørge for at andre gjør det samme. Det vi forstår, kan vi gjøre noe med, ta ansvar for. Hvis vi ikke forstår, men fortsatt har ansvar, blir det lett symptomkurering i stedet for reell utvikling. Symptomene er synlige og lette å gripe fatt i, de underliggende årsakene krever mer innsats. 

Slik lettvinthet har ikke livets rett i 2021. I en verden der halveringstiden for kunnskap (og erfaring) regnes i måneder, kanskje noen få år, er 'jeg vet ikke' et signal om kontakt med – og ydmykhet overfor – virkeligheten. Noe vi alltid ser etter i ansettelsessituasjoner. 

‘Jeg vet ikke’ er innovasjonsdrivende. Det trenger vi.