Høy hastighet, mange feil, rask fremgang
Det har aldri vært viktigere å handle raskt, akseptere feil – og våge å bruke dem.
Feil-advers kultur er én av mange faktorer vi har imot oss når katastrofen rammer. Konsensus-kulturen er nesten like ille. Den første hemmer læring og kreativitet, viljen til å prøve og feile. Den andre hemmer utvikling og endringshastighet. Hele verden trenger begge mer enn noen gang.
Like naturlig som tyngdeloven – men langt mindre akseptert: Feil er OK, også mange feil. Lett å illustrere: Hvis en tsunami nærmer seg, er hastighet viktigere enn feilfrihet, retning viktigere enn spesifikke mål. Der er vi nå. Omgivelsene – og dermed parametrene for virksomheten – endrer seg månedlig eller oftere. Mer smitte, mindre smitte, nye regler, andre prioriteringer, internasjonale utfordringer, nedstenging, utprøving og så videre. Om vi har oppfattet oss selv som 'dynamiske' i forhold til forandring tidligere, er dette for turbo-dynamikk å regne.
Da er budskapet innlysende, som vi også var inne på i Har du en bomkultur tidligere i år. Det handler om holdninger og kommer fra toppen. Dermed er det også toppen som må sette eksemplene. Synliggjøre at raske beslutninger og hastighet er viktigere enn garantert eller sågar sannsynlig riktighet. Og at korreksjoner og analyser kommer umiddelbart når valgene er testet og funnet mindre enn optimale, kanskje sågar feil. Å lære av gamle feil kan være nyttig, å lære av ferske feil er alltid nyttig.
Et viktig element i denne virkelighetstilpasningen er holdingen til kostnader. 'Å gjøre feil/ta feil er (for) kostbart' må erstattes med 'uten å gjøre feil, flytter vi oss ikke av flekken'. Faktum er at slik har det alltid vært. Forskjellen nå er at presset er større og konsekvensene av handlingslammelse likeså, tidvis dramatiske.
Dessuten - og ofte glemt: Nå som før er det slik at små og store feil og tabber hyppig er springbrett for ikke bare neste nivå, men store eller små suksesser. Men kun dersom feilene og erfaringene brukes – løpende. Et relativt ferskt eksempel i gigant-klassen er Amazons Alexa - som bygget på en total fiasko: Amazons Fire smarttelefon. (Flere fine eksempler på Institute of Brilliant Failures der Chief Failure Officer Paul Iske blant mye annet konstaterer at 'failure is an option'.)
Et annet element som også har vært på vår agenda flere ganger det siste året, er viktigheten av ryddighet (se Livsviktig avvikling). En spesiell utfordring når hastigheten er så stor som nå. Hvis vi ikke løpende fjerner det som ikke lenger er viktig/relevant/nødvendig, blir det umulig å levere. Hva som er viktig eller relevant kommer frem gjennom beinhard prioritering. Beslutning, handling, etterkontroll - også med hensyn til utfasinger. Noen blir feil, noen blir riktige, alle betyr bevegelse og bevegelse betyr liv.
Både amerikanere og europeere snakker om 'blameless culture':
Uvant og nødvendig: Glem lange diskusjoner og konsensus. Glem detaljerte planer og bred ryggdekning. Premier handling og åpenhet. Vi er alle i samme båt - mer eller mindre.
Interessant Helge. Det er en utfordring å gi gass og bremse samtidig, og utfordringen er ofte å vite når og hvor gass og når og hvor brems. Bare gass - overalt, er nok for krevende.
Et element er kanskje også at ikke alle kunder ønsker å være prøvekaniner, og er lite villige til å godta feil. Produktet, tjensesten må være «bra nok». Iallefall.
Hei Einar, takk for kommentar. Balansen ER utfordringen, og fart/gass etter forholdene er hva som gjelder. Nå er forholdene annerledes, balansepunktet endret, og ALLE er i realiteten prøvekaniner - hele tiden. Ingen har vært her før, og det beste vi kan gjøre for både egen virksomhet og kunder, er å vise ansvarlighet i forhold til virkeligheten, ikke historien. Og åpenhet i forhold til utfordringene. Kundene velger selv, og jeg tror de foretrekker åpenhet, realisme og offensiv innstilling fremfor 'bakoverlenthet'.