Citizen Development: Bedre enn LFT?

'Citizen Development' høres i første runde ut som voksen-varianten av lær-kidsa-koding. Realiteten er mindre lystelig: Kraftige verktøy i ukyndige hender. Men trenden er ustoppelig. Low-Code/No-Code er bedre, sterkere, mer utbredt – og farligere. Hvordan beholder vi kontrollen?

Overskriften harsellerer med både historien og virkeligheten. LFT betegnet 80-tallets millioner av ferske PC-brukere som – totalt fremmede for annet enn papir og blyant – praktiserte Let-Finn-Trykk i sin omgang med tastaturer. Sakte og skeptisk til å begynne med, bedre og mer naturlig etterhvert.

Når dagens typiske brukere blir eksponert for LCNC – Low-Code/No-Code, er situasjonen omtrent den samme. Uansett hvor normalisert vår omgang med teknologi er blitt, er tankegangen bak programmering, selv på høyeste nivå, fremmed for de fleste.

Når det er sagt: LCNC er en forutsetning for å opprettholde den utviklingshastigheten vi i 2020 oppfatter som normal og nødvendig. Det er kort og godt ikke mulig å 'kode frem' all den funksjonalitet og dataflyt vi trenger fra dag til dag med tradisjonell koding, selv om 'tradisjonell' betyr noe ganske annet i 2020 enn i 2015. Dynamikken alene sørger for at levetiden for kode og løsninger på alle nivåer faller som en sten. Mange miljøer kaster - eller bør kaste - mer kode og mer funksjonalitet hvert halvår enn summen av alt som ble produsert i perioden 2010-2015. Vi tilpasser, endrer og justerer løsninger og brukergrensesnitt hver måned, kanskje hver uke i stedet for annethvert år eller sjeldnere, som tidligere var normalen (i praksis 'når utviklerne får tid'). Amazon, Tindie, Banggood og et titalls andre internasjonale nettsteder kaster for eksempel kode 'verdt' hundrevis, kanskje tusenvis av 'manneår' etter Black Friday. Brukt én dag, kanskje én uke.

Kravet er raskere, enklere, mer fleksibelt, mer tilpasningsdyktig - og gjerne lettere i belastningsmessig forstand, og LCNC leverer – over et bredt spekter: Fra IFTTT (se IFTTT - modell for fremtidens systemutvikling?) i den ene enden via Proto.io til Mendix og Lightning i den andre. Den første hendelsesdrevet, lett å forstå og ekstremt anvendelig. Den andre hypereffektiv prototyping (no-code), de to siste regulær utvikling i low-code-format.

Flotte verktøy i spennende kategorier som IT-profesjonelle må kjenne til og vite effekten av. Fascinerende, noen ganger skremmende i sin effektivitet, muliggjort av en markant holdningsendring i markedet: Vi er ikke så spesielle likevel. Stikk i strid med hva som var gjengs oppfatning for noen korte år siden, viser det seg at vi kan bruke de samme komponentene, dele mange datasett, benytte felles interaksjonsmekanismer mens 'skreddersøm' gjøres i dataflyt og på toppnivå, mot bruker. Og gjerne i bunnen, mot spesialiserte back-end systemer og -data om nødvendig.

Vårt poeng er imidlertid ikke verktøyene, som endrer og utvikler seg med rekordfart, men forventningene.

'Citizen Development' har ikke rukket å få sin egen Wikipedia-side enda, men kjøres frem i enkelte miljøer som en naturlig konsekvens av LCNC: 'Hvem som helst kan flytte noen bokser på skjermen, tilpasse løsningen til alternerende behov og bidra til utviklingen' høres fint ut, men fungerer sjelden i praksis. Ikke fordi brukerne er tilbakestående eller ikke forstår intuitive verktøy, men fordi de mangler forståelse for og kunnskap om dataflyt og underliggende sammenhenger som påvirkes av å flytte funksjonsbokser frem og tilbake. 

Uten å trekke sammenligningen for langt, er det nærliggende å minnes om 90-tallets regneark-katastrofer: Entusiastiske økonomi-funksjonærer oppdaget makroer og ble (selvlærte) programmerere over natten, med konsekvenser som i enkelte tilfeller sendte store virksomheter over ende.

'Citizen Development' er kort og godt misvisende. Selv IFTTT forutsetter interesse og en porsjon forståelse for hvordan digitale komponenter samspiller. En forståelse store deler av den oppvoksende generasjonen har, men resten av oss mangler. 

Nye LCNC-generasjoner åpner for at hvem som helst kan utvikle på høyt nivå, men ikke uten kunnskap og interesse. Lav terskel, men ikke null-terskel. I sin nye rolle som muliggjører kan IT bidra til riktige forventninger – at organisasjon og enkeltpersoner kan utnytte mulighetene uten å miste bakkekontakten. Det er digital virkelighet.