The great (fire)wall of Russia

Padlock, net cable, Russia flag on a smartphone and Russia map, symbolizing the System for Operative Investigative Activities concept or SORM and all Internet censorship in Russia

Den digitale Berlin-muren kommer ikke i Tyskland, men i – eller rettere sagt rundt – Russland. Internettet får sin ultimate test som frihetsskaper – og kan tape. Hva blir konsekvensene?

Kineserne har vært der en stund og Putin har vært misunnelig (se Telegram fra Putin). Tidligere i år kom omsider loven som påbyr all russisk Internett-trafikk å gå gjennom regjeringens rutere. Intern DNS, interne rutingtabeller og flere tiltak skal ‘sikre landet i tilfelle krise’. Selvforsyning er argumentet, full kontroll er målet. Er det mulig?

Teknisk sett er svaret ja. Med egne rutingtabeller og DNS kan alt kontrolleres og blokkeres ved behov – inklusive VPN-forbindelser. Hvilket trolig er et av hovedmålene. VPN er nærmest per definisjon alle kontrollørers mareritt (se også VPN - den nye generasjonen).

I praksis er situasjonen langt mer sammensatt, og diskuteres i bredden i artikkelen An Internet Clampdown Is Coming to Russia på OneZero.com nylig.

Putins utfordring er at Russland er langt mer teknisk  avhengig av omverden enn Kina. Videre er landets økonomiske bånd til spesielt Europa så tette at en struping av effektiv kommunikasjon umiddelbart vil svekke en allerede stresset økonomi. Og sist, men ikke minst har russisk publikum de siste 2 årene vist at de ikke finner seg i hva som helst.

Situasjonen og utviklingen er spennende – også teknisk. Fra å bli båret av telefonlinjer på 90-tallet er dagens Internett bærer av praktisk talt alle former for kommunikasjon. Fra ‘gammeldags’ telefoni til styring av kritisk infrastruktur. Å ‘rote’ med datastrømmene har uoversiktlige konsekvenser for mange trafikktyper, spesielt trafikk som er tids/forsinkelses-sensitiv, og som berører alle - fra stat og forvaltning til innbyggere og næringsliv. Videre er trafikkmengden så stor at kontroll/filtrering med ‘høy oppløsning’ krever enorme ressurser – menneskelig og teknisk. AI hjelper, men koster. Dessuten – spesielt for Russland – er 5G utbyggingen problematisk. Huawei gjør gjerne jobben og har fått kontrakter, men Forsvaret nekter å frigi frekvensene. 'Forsvarsevnen står på spill.' Dermed ‘ruler’ 4G, som har mindre kapasitet, men samtidig er vanskeligere å kontrollere (gammel teknologi, færre bakdører).

Det russiske ‘eksperimentet’ har mange interesserte tilskuere. Noen med teknisk og teknisk-kommersiell interesse, andre med politisk motivasjon – som ønsker mer kontroll 'hjemme', men mangler både ressurser og kompetanse. Lykkes russerne, har de både en ny eksportartikkel og et nytt geopolitisk virkemiddel i arsenalet.

Også for den norske cybersikkerhets-diskusjonen er russernes eksperiment interessant. Når våre politikere, hver gang de får en passende case i fanget, roper på bedre (digital) grensekontroll, blir Russland et nærliggende eksempel – begge veier: Viser at det er (nesten) mulig, ikke bare for Kina, og trigger spørsmålet om Russland er et egnet forbilde.

Teknologiens og Internettets bidrag til en åpnere verden de siste 20 årene er udiskutabel. Hverdagen er langt fra like digital over alt, men digital avhengighet er universell. Derfor tror vi Putins ultimate mål er uoppnåelig. Et fullstendig Internett-filtrert Russland vil strupe handel, investeringer og samarbeid. Det tåler ingen i lengden. Den nye muren kan like godt bli Putins fall som hans livsforsikring.