Cloud 2020: Oppryddingens time

Tiåret da alle ville bli skyleverandører nærmer seg slutten. Nå starter utrenskingen. Den blir brutal - og starter med de store.

Signalene kan ikke bli tydeligere: IBM gir seg, Oracle gir seg. Begge har investert tungt i cloud infrastruktur i mange år, begge tapte gigant-avtalen med staten i USA (til Microsoft) og begge har andre og solide ben å stå på. Surt - og fornuftig. Og om ikke trendsettende, en solid trendpeker.

Oracle inngår et bredt samarbeid med Microsoft på infrastruktur-siden, hvilket trolig signerer dødsdommen for arven etter Sun Microsystems (SPARC, Solaris etc.). Ikke umiddelbart, men i et 5 års perspektiv. I tillegg utvides samarbeidet med AWS. Oracle er tilbake på SaaS-sporet og har alle muligheter til å videreutvikle sine sterkeste sider.

IBM havner også tilbake på SaaS-sporet, men i en annen retning. Oppkjøpet av RedHat er det smarteste selskapet har gjort på denne siden av årtusenskiftet, og blir basis for det nye IBM - ‘plattformbyggeren’.  Plattformer – RedHat style – for små og (helst) store kunder i stor skala. Software-/utviklings-plattformer (OpenShift) for bygging og levering av tjenester. Idet vi går inn i 2020 er 'gamle' IBM i ferd med å bli en avdeling i RedHat – Linux-pioneren og plattformleverandøren som har preget enterprise Linux markedet siden årtusenskiftet. Bra for RedHat, bra for IBM, bra for markedet.

Dermed står Cloud infrastruktur markedet igjen med 4 giganter – AliBaba og Google i tillegg til Microsoft og AWS. Og med en utviklingsmessig interessant twist mot slutten av 2019: Kinesiske Alibaba, nærmest enerådende i Kina og med voksende tilstedeværelse i vesten, går forbi Google i størrelse (omsetning).

Samtidig fortsetter store tjenestetilbydere og IT-miljøer å avvikle egne datasentre. Netflix er det mest kjente og brukte eksemplet, Salesforce et annet. Begge startet med egen infrastruktur, konkluderte med at det ikke gir konkurransemessige fordeler og overlater lavnivå tjenesteproduksjon til andre. På dette basisnivået bygger de sine egne virtuelle infrastrukturer og systemer, og leverer ekstreme resultater både med hensyn til stabilitet og effektivitet (se Hvorfor Netflix alltid er oppe).

Denne megakonsolideringen på laveste infrastrukturnivå ligger tett opp til spådommene i Nicholas Carrs berømte The Big Switch fra 2004. Ventet og likevel spennende: Hvem vinner og hvordan skjer det? Og videre - hvordan vil endringen - eller rettere sagt virkelighetstilpasningen - påvirke den eksisterende småskogen av interne og geolokale datasentre?

Deler av svaret vet vi allerede: Store og teknisk oppdaterte lokale datasenteraktører blir oppkjøpt eller på annen måte overtatt av de globale gigantene. Resten blir enten nedlagt – for gamle og/eller for trege i forhold til utviklingen, eller de blir lokale ‘front-ends’ for de store. Lokale tjenester med ressursmessig overløp 'bakover' - til AWS, Azure etc. Sistnevnte gruppe tar også vare på lokale særegenheter og behov, inklusive restriksjoner med hensyn til hvor enkeltes data-kategorier kan lagres og/eller prosesseres. Et stort og voksende marked med hardt pressede marginer.

Minst like interessant er det å se på konsekvensene for kundesiden, inklusive fagpressens oppslag om ‘masseflytting fra skyen og hjem’ de siste to årene. Står vi overfor en pendel som slår tilbake? Ingen ting tyder på det, tvert imot fortsetter overføringen av tjenesteproduksjon til skyen å øke. Analyseselskapet Cloudreach estimerer at 82% av enterprise tjenesteproduksjon vil skje i skyen i 2020. Andre kilder har omtrent samme tall. Omsetningen i Public Cloud segmentet vokste fra 130 mrd. USD i 2017 via 175 til 210 mrd. USD (estimat) i 2019 ifølge Gartner.

Den påståtte masseflyttingen tilbake til egne datasentre er oppblåste singulariteter, der definisjonen av ‘masseflytting’ er preget av journalistisk kreativitet. Eksemplene er ekte nok, og de fleste har én ting felles: Løsninger ble flyttet til skyen med gaffeltruck, server-for-server, og ikke tilpasset nye omgivelser og muligheter. En variant av gammeldags outsourcing som for de fleste viste seg kostbar og ineffektiv. ‘Gaffeltruck-flyttingen' frem og tilbake kostet mye, ga lite og utsatte det uunngåelige.

Vellykkede cloud-'overføringer', som det gjøres titusenvis av hvert eneste år, karakteriseres av utvikling og tilpasning, ikke flytting (se Cloud migrering eller Cloud migrene?). Utvikling som i mange tilfeller betyr å kombinere tjenester fra ulike 'prestegjeld' med egenutviklede microservices eller tilsvarende, til fleksible løsninger med oppdaterte brukergrensesnitt og effektiv dataflyt (se Microservices: Arkitektur for en digital verden og Digital virkelighet: Ingen dataflyt, ingen business).

Det er ikke tilfeldig at Oracle og Salesforce satser fremtiden på SaaS eller at både Azure og AWS nærmest eksploderer med hensyn til databasetjenester på alle nivåer. Kostnader, kvalitet og tilgjengelighet gjør tjenestene uimotståelige, uansett alternativ. Og selvsagte.

Det siste er viktig idet vi runder inn i 2020. Cloud-diskusjonen har gått ut på dato. Cloud-baserte tjenester og ressurser er forlengst så inngrodde og selvsagte deler av den digitale hverdagen at vi knapt enser dem i de fleste sammenhenger. Nærmest som å diskutere for eller mot strøm.

Vårt fokus som drivkrefter og kompetanse-ressurser må være på business-behov og dataflyt, ikke på strøm og generatorer - i overført betydning. Vi har flyttet oss langt siden 2015. Nå er det 2020. Og om 3 år ser den digitale verden helt annerledes ut.