Hvor dataene er? Spiller ingen rolle…

Enkelte har fortsatt penger i madrassen. Da vet de hvor de er. Vi andre har gått videre. Pengene er virtuelle. Rettigheter til en ressurs. Bits i en database – et eller annet sted i verden.

Selvmotsigelsen er innlysende: Mens Norge diskuterer hvorvidt kommunale og andre data må befinne seg her eller der, stiller ingen spørsmål om hvor pengene våre befinner seg. Analogien er sågar bedre enn første øyekast avslører. Pengene mistet sin fysiske forankring for lenge siden, og sin direkte kobling til underliggende verdier for hundrevis av år siden. Triggeren for frikoblingen var tillit. Først til staten, som erstattet gull med papir og kobber, dernest til banken som erstattet penger med bankbok og plastkort. Først virtuelt gull, deretter virtuelle penger. Og det hører med til historien at vi nå er på vei mot 3. nivå virtualisering: Til virtuelle kredittkort på smarttelefoner og andre dingser (se kommentaren Hvor er dataene (mine)? for en mer detaljert diskusjon).

Tilbake til dataene befinner vi oss på ‘penger i madrassen’ nivå: Vi – ikke bare myndigheter, lovgivere og Datatilsynet, men markedet i sin alminnelighet – er opptatt av en egenskap som ble irrelevant for flere år siden. I 2012 betyr eierskap til data å ha retten til å regulere tilgang til dataene. Ikke å kunne holde dem i hånden, peke på disken – eller datasenteret for den del.

Terskelen er tillit. Nå som før. De som har penger i madrassen mangler tillit til banksystemet – eller kanskje til myndighetene. De som insisterer på å vite hvor dataene befinner seg, mangler tillit til tjenesteleverandørene. Og forståelse for at dataene ikke lenger er mapper og permer.

Hvor meningsløs situasjonen egentlig er, kommer frem når vi minner om at også penger er data. Men bryr vi oss om hvor Visa-transaksjonene våre prosesseres eller lagres? Eller hvordan Nordea drifter systemene sine? Bare når innsiktsløse journalister koker suppe på en spiker, og ikke fatter forskjellen mellom lagring og innsyn. Det er ikke overraskende. Men ‘suppen’ de koker blir alltid meningsløs.

Er kommunale data mer verdt eller viktigere enn penger? Det vet vi ikke, og det spiller ingen rolle. Det handler ikke om viktighet, men om tillit. Dessuten: De fleste diskusjonene er sentrert rundt sikkerhet, og oss bekjent har bankene en vesentlig bedre track record for datatap enn både kommuner, forvaltning og virksomheter flest.

Er tiden moden for å akseptere virkeligheten og utnytte mulighetene, eller skal vi fortsette å bygge senger for å få plass til pengene?