Huawei har (ikke) et OS-problem...

Vi stusser. Huawei er under press fra alle kanter - med eller uten grunn. Men hva har et OS med saken å gjøre?

Media - med god hjelp fra Huawei selv - fremstiller (deler av) amerikanske Kina-restriksjoner som et Android-problem for selskapet. Men Android er open source. Her er det noe som ikke stemmer.

Rettelse - her er det mye som ikke stemmer. Jo flere rapporter vi leser, desto større blir forvirringen. "Huawei arbeider med et eget OS, men det er ikke ferdig." "Mange andre OSer har feilet i dette markedet - fra Microsoft, Blackberry, Nokia, Mozilla og flere." "En umulig situasjon for Huawei." Og så videre.

Et sammensurium av observasjoner som har lite med hverandre og enda mindre med dagens virkelighet å gjøre. Hvor er for eksempel koblingen mellom et halvt dusin leverandørers feilede OSer og Trumps Kina-restriksjoner? Hva skal Huawei lære av Microsofts og RIM/Blackberrys fadeser? 

Sett fra en teknisk synsvinkel er dette over grensen til useriøst. Huawei har forlengst snekret et effektivt eget OS til sine mobiltelefoner. På samme måte som Samsung (med Tizen) for noen år siden. OSer er ikke rakettforskning, og de fleste komponentene er tilgjengelige som open source. Årsaken til at de aldri lykkes i markedet er ikke at Android er bedre. Etter mange målestokker har Android vært en katastrofe i årevis (se Android endelig sikkert?). 

Likevel vinner Android, og årsaken er den samme som gjorde Windows til en vinner på 90-tallet: Plattformen vinner alltid. Markedet – med unntak av teknologer og entusiaster - er uinteresserte i operativsystemer. De vil ha frihet, ting som virker, muligheter. Ikke engang Android-kompatibilitet 'gjør susen', som erfart av Tizen OS (Samsung) og Sailfish OS (utviklet av eks. Nokia spesialister) – igjen identisk med erfaringene fra Windows.

Poenget som forsvinner i sutringen om OSer, er tjenestene. Et OS - uansett klienttype - er som et akvarium, en container for tjenester markedet vil ha. Lite verdt når det er tomt, mye verdt med riktig innhold. Huawei har mange egne tjenester, men tilbudet er langt fra komplett. De kan kanskje klare seg på hjemmemarkedet, men i resten av verden må Googles og andre tjenester være tilgjengelige for at markedet skal oppfatte produktene som komplette og interessante. YouTube, Googles app-store, Play Service, Play Protect. Listen fortsetter - og understreker poenget.

Da har vi en ny realitetsbeskrivelse. OSet er intet problem, tjenestene er et problem - som ikke er teknisk, og som ikke kan løses ved å sette flere utviklere på saken. Dermed lander den utrivelige erkjennelsen som verken kinesere, amerikanere eller andre vil si høyt: Vi har skapt en global, digital verden som har vært åpen så lenge at vi tar åpenheten for gitt. En annen innfallsvinkel, men samme konklusjon som da Putin dro på jakt etter chat-tjenesten Telegram for et års tid siden - og tapte. 

Vi har i 20 år bygget avhengigheter på tvers av landegrenser som ingen reflekterer over før de stenges eller trues. Globale tjenester - som teknisk kan erstattes med lokale, men som få vil akseptere fordi de har fått smaken på 'verden' – the real thing. Den smaksprøven tar det en hel generasjon å glemme.

Situasjonen gir Google, Apple, Facebook - og Trump - så sterke kort på hånden at politikere føler seg truet. Det er imidlertid en annen historie. Bottom line i forhold til Huawei og amerikanske restriksjoner er at Huawei taper – big time – i første omgang. Ikke fordi de har vært lite forutseende med (egen-)utvikling av chips og software, men fordi spillereglene plutselig er endret. Både for konsumentsiden og for profesjonelt (infrastruktur-) utstyr.

I andre omgang taper hele verden, og spesielt USA: Implisitte avhengigheter er tydeliggjort, krav om endringer uunngåelige og den åpne verden er mindre åpen. Permanent.