Droneforsvar: Brutale digitale kamper

Vi ser det for oss – lett dramatisert: Enda en drone treffer det virtuelle gjerdet og går i bakken, uskadeliggjort. Det virtuelle blodet fosser, alt blir svart. På skjermen.

Det er ingen spøk: I grenselandet mellom atomer og bits oppstår underlige situasjoner. Virkelige og uvirkelige på samme tid. Den virkelige delen er luft og droner. Den uvirkelige er bitstrømmer og digitale gjerder. Gjerder tusenvis av selskaper setter opp eller planlegger rundt sine bygninger eller områder, beskyttelse mot digitale inntrengere: Droner.

Utenkelig for få år siden, altfor reelt i dag. Aftenpostens historier om overvåking av Stortinget og IMSI-bokser for to år siden blir som en smaksprøve. Vi aner droner hengende utenfor departementer og kontorkomplekser, og overtar eller tapper mobiltrafikk, WLAN og mer uten at noen aner uråd. Fotograferer og filmer. 15 minutter senere er de borte og har aldri vært der.

Eller de forfølger utrykningskjøretøyer, henger over ulykkes-scener, hindrer hjelpearbeider og forstyrrer etterforskning. Et faktisk problem som har forårsaket både ulykker og nestenulykker allerede.

Idet vi nærmer oss 2017 finner vi droner over alt. De koster lite og har imponerende kapasitet – spesielt etterretningsmessig. Kraftige verktøy som har forenklet en rekke profesjoner dramatisk – inklusive inspeksjon av bygninger, kraftlinjer, utilgjengelig natur og katastrofeområder. Og som risikofritt kan misbrukes fordi de lever i juridiske gråsoner.

Noe må gjøres, og de mest utsatte har ikke råd til å vente på politikere og reguleringer. Et droneforsvar må kunne beskytte både Forsvaret, Utenriksdepartementet, politiet, kontorkompleksene og privatlivet. Helst uten følgeskader. Dramatikken vi innledet med er underholdende og ‘spissende’, men lite aktuell i praksis: Vi kan ikke ha droner ramlende mer eller mindre tilfeldig fra lufta.

Behovet er forsvarsmekanismer som uskadeliggjør uten å skade – selve definisjonen av en ny produktkategori der de første eksemplene ble demonstrert på PacSec konferansen i Tokyo for få uker siden. Utstyr som overtar kontrollen og lander droner med ‘makt’. Enkelt og relativt ukomplisert – med én stor hake: Mekanismen forutsetter at droner styres via utbredte standardprotokoller og -mekanismer, med mild sikring, slik tilfellet er i dag. Det varer ikke. Det er teknologisk trivielt å lage andre mekanismer og å forbedre beskyttelsen av mekanismene som finnes. En innlysende start på en ny katt-og-mus-lek mellom angripere og forsvarere. En lek der angripere alltid vil ligge foran, mens avstanden mellom angrep og forsvar vil variere over tid.

I mellomtiden velges den enkle og langt mer brutale varianten: Scrambling – rettede forstyrrelser som ødelegger forbindelsen mellom drone og kontroller. Udramatisk siden droner flest returnerer til startpunktet når de mister kontakten med ‘sjefen’. Effektivt for oppgaven – og med innlysende følgeskader: Scrambling er som raketter – tar ut målet og alt som er i nærheten. I tettbygd strøk – for eksempel områder med kontor og forretningsvirksomhet – kan følgeskadene bli betydelige: Trådløse nettverk detter ut. Ikke i 2 eller 10 minutter, men så lenge forsvaret er ‘aktivt’. Og ikke nødvendigvis alle typer nettverk, men mange.

Et valg mellom pest og kolera som ingen ønsker å ta, som bedres av mer avansert (rettet) radioteknologi, men som ikke blir borte før de avanserte forsvarstiltakene vi diskuterte ovenfor, kommer på banen.

Uansett kategori, tiltakene får konsekvenser langt inn i IT-strategien – påvirker hvor og når vi velger kabel fremfor trådløse teknologier. Å velge lettvint har alltid vært fristende og aldri smart.

---

Se også kommentaren Satser trådløst, velger kabel.