Leve Cobol & stormaskin?

Forleden dukket følgende overskift opp på LinkedIn: «Killing COBOL: The Massive Mistake Everyone Wants You to Make». Vi leste én gang ekstra for å være sikker. Er det mulig?

Normalt ville vi ristet lett på hodet og gått videre, men kuriøs interesse – stimulert av intet mindre enn 65 kommentarer – fikk oss til å stoppe, bruke 5 minutter. De ble tankevekkende.

Argumentene er kjente – vi har hørt dem i 30 år. Noen er OK, mange er mindre gode, enkelte virkelighetsfjerne. For eksempel «Re-platforming: Like a Brain Transplant, only harder».

Det er underlig at dette fortsatt er en diskusjon – blant tilsynelatende oppegående (om enn tilårskomne) IT-profesjonelle. Ikke minst fordi samtlige må ha oppdaget at teknologiplattformer er mindre relevante enn noen gang. Selve teknologien er ute av syne, gjemt langt nede i et hierarki av tjenesteproduserende komponenter. Hvorvidt det er gamle mainframes, nye mainframes, GPUer, VDUer, ARMer, Linux, VM, UNIX eller annet som summer langt inne i et fjell, under jorden eller under havet, spiller ingen rolle, det er tjenesten de leverer som teller. Cobol eller JavaScript? Fortran eller React? For tjeneste-konsumenter, dvs. de fleste av oss, spiller det ingen rolle. Når sist interesserte vi oss for fabrikat og spesifikasjoner på generatorene i nærmeste kraftverk?

Hovedpoenget er imidlertid at alder ALDRI er en fordel i teknologisammenheng. Ikke for hardware, ikke for software. Videre – gammel hardware overlever aldri. Gammel software overlever i noen tilfeller, enten fordi den er kosteffektiv eller fordi den er så utgått eller skjør at ingen tør røre den. Aldri fordi den er ‘state of the art’. Hvis den er kosteffektiv, er årsaken moderne prosessorer og hypereffektiv emuleringsprogramvare, ikke egne kvaliteter og slett ikke alder.

Cobol har en hedersplass i teknologihistorien, ikke i fremtiden. Og ‘stormaskiner’ finnes primært i IBMs prislister – som kvalifikasjon for ‘store’ priser. Fysisk er de omtrent like store (eller små) som annen hardware.